I denne artikkelen
Det korte svaret
Fyrstinnen av Polignac ønsket å bestille musikk for tre klaverer fra Poulenc. Han foreslo i stedet en konsert for to klaverer og orkester, og hun godtok det. Komponisten og vennen Jacques Février spilte solostemmene ved urfremføringen. Musikken var påvirket av Mozart, som Poulenc elsket, balinesisk gamelan han hadde hørt i Paris, og et verk av Ravel han spilte mens han forberedte konserten. Verket fra 1932 ble dermed til med en endret besetning og to pianister som skulle spille sammen.
I dybden
Fyrstinnen av Polignac som bestiller
Winnaretta Singer var datter av Isaac Singer, som grunnla symaskinvirksomheten. Etter ekteskapet med fyrst Edmond de Polignac ble hun også kjent som fyrstinnen av Polignac. Paret drev en musikksalong, og etter at mannen døde, fortsatte hun å støtte musikere. Ved å bestille verk fra forskjellige komponister skapte hun muligheter for å fremføre ny musikk. Med sin formue fra symaskinvirksomheten ga hun altså musikere oppdrag og anledninger til å presentere resultatet. Salongen deres var et sted der komponister og utøvere møttes og spilte nye verk.

Hun bestilte Socrate fra Satie og El retablo de maese Pedro fra Falla. Poulenc fullførte konserten for to klaverer hun hadde bestilt i 1932, og orgelkonserten i 1938. Hun ga komponistene oppdrag med forskjellig besetning og omfang. Poulenc fikk først en konsert med to solister og senere også musikk for orgel. Hun støttet komponister gjennom nye bestillinger og ga også Poulenc oppdraget om musikk der to klaverer skulle spille sammen.
Forslaget om å bytte tre klaverer mot to
I et brev fra 1931 beskrev fyrstinnen en idé med ett soloklaver og to klaverer som akkompagnement. Poulenc foreslo en konsert med to klaverer og orkester. Hun godtok forslaget. Det var altså komponisten selv som ønsket færre klaverer enn opprinnelig planlagt. I hennes idé delte tangentinstrumentene oppgavene som solist og akkompagnatører; i hans forslag ble begge klaverer soloinstrumenter med orkesteret ved siden av. Svaret fra komponisten endret dermed besetningen i bestillingen.
Poulenc og Jacques Février urfremførte konserten som pianister i Venezia 5. september 1932. Désiré Defauw dirigerte orkesteret fra La Scala i Milano. Komponisten deltok altså også som solist. Han og en venn fordelte de to klaverene i besetningen patronen hadde godtatt, og fremførte musikken sammen med orkesteret. Poulenc spilte det ene klaveret og delte solistoppgaven med kollegaen. Verket som var fullført om sommeren, ble presentert samme år ved festivalen til International Society for Contemporary Music.
Når første og andre klaver kommer inn
Første sats begynner med to korte orkesterakkorder før perkussive bevegelser i de to klaverene. Selv om konserten bruker to klaverer, lar Poulenc én utøver presentere den langsomme satsens første melodi alene. Solistene spiller samme instrumenttype, men har hver sin stemme. I stedet for å innføre én pianist etter en lang orkesterinnledning bruker han begge fra starten. Solostemmene åpner med bevegelser som fremhever tangentanslagenes slagverksaktige preg, og fortsetter sammen med orkesteret. Etter denne første satsen følger den langsomme andre satsen, Larghetto.
Larghetto begynner med at første klaver spiller en lyrisk melodi alene. Når det andre kommer inn, endres musikken til den stilen Poulenc ofte brukte på denne tiden. Klaverene kommer altså inn på forskjellige tidspunkter, og forskjellen forklares i forbindelse med stilendringen. I stedet for å la begge instrumenter spille likt gjennom hele satsen gir han først melodien til én utøver. Etter at det andre klaveret kommer til, viser han kjennetegn ved sin egen musikk.
Mozarts noter og Ravels nye konsert
Poulenc sa at han ville vende tilbake til Mozart i det første temaet i Larghetto. Han forklarte også hvor høyt han verdsatte melodien, og hvor glad han var i Mozart. Den langsomme satsen begynte med en Mozart-preget melodi, men Poulenc tilføyde selv at musikken raskt gikk over til hans daværende stil når det andre klaveret kom inn. Både begynnelsen som minner om Mozart, og den senere forandringen ble altså forklart av komponisten. Han brukte en beundret komponists stil i første tema og skrev deretter annerledes.

Da han forberedte konserten, undersøkte Poulenc konserter av Mozart og Liszt og interesserte seg også for Ravels G-dur-konsert, urfremført samme år. Hjemme hos fyrstinnen spilte han Ravels verk på to klaverer sammen med Février. Komponisten som skulle skrive en ny konsert, spilte altså først en annen komponists ferske musikk med kollegaen som skulle delta ved urfremføringen. Han studerte Mozarts noter og prøvde samtidig ut Ravel på to klaverer. En samtidig konsert var dermed også materiale for forberedelsen av det nye verket.

Da Elliott Carter vurderte konserten i 1938, nevnte han partier som minnet om Scarlatti, Mozart, Schumann, Chabrier og Stravinskij. Han verdsatte også Poulencs harmonikk, orkesterfølelse og livfulle kombinasjon av forskjellig materiale. Carter hørte både musikk av komponister han kjente, og Poulencs egenart. Verkene Poulenc undersøkte under forberedelsen, og påvirkningen en annen musiker hørte i den ferdige konserten, ble dermed dokumentert hver for seg. Selv om Carter nevnte komponister fra ulike perioder, vurderte han også Poulencs ferdighet i å sette sammen verket.
Balinesisk gamelan hørt i Paris
Poulenc hørte balinesisk gamelan på kolonialutstillingen i Paris i 1931. Ensemblet han hørte der, påvirket senere konserten for to klaverer. Den gjentatte, perkussive klaverklangen som kommer tilbake mot slutten av første sats, forbindes med denne musikken. Ved siden av europeiske konserter han leste og spilte på klaveret, brukte han altså musikk fra utstillingen. Han overførte ikke ganske enkelt hele det balinesiske ensemblet til to klaverer, men brukte trekk ved klangene han hadde hørt, i solostemmenes gjentakelser og slagverksaktige uttrykk.
I første sats vender de perkussive figurene tilbake, mens Larghetto åpner en ny sats med en Mozart-preget melodi. Forskjellig materiale står i tilstøtende satser. Konserten bruker også korte musikalske ideer som presenteres og deretter gjentas eller endres. Etter gjentakelsene i begge klaverer i første sats lar han første klaver spille melodien alene i den neste. Han beholder soloinstrumentene, men endrer hvor mange som begynner, og hvilken karakter musikken har. Når det andre klaveret kommer inn, legger han til en ny stilendring.
Moren lærte ham Mozart, Schubert og Chopin og lot ham også spille tidens populære romanser. I stedet for konservatoriet studerte Poulenc klaver hos Ricardo Viñes, som presenterte musikk av Debussy, Stravinskij og Satie for ham. Hjemme møtte han klassiske klaververk og kjente sanger; hos læreren lærte han ny musikk. Musikken hos moren og hos Viñes omfattet forskjellige komponister og verk. Allerede før konserten hadde han dermed lært gjennom å spille musikk fra flere perioder.
To urfremførere med samme lærer
Både Février og Poulenc var født i 1899 og hadde studert klaver hos Viñes. To menn fra samme fødselsår med samme lærer satte seg dermed ved klaverene ved den nye konsertens første fremføring. Viñes hadde selv urfremført flere nye verk av Debussy og Ravel. Nå delte to av hans senere elever klaverstemmene i urfremføringen av samme konsert. Février, som hadde spilt Ravels konsert med Poulenc hos fyrstinnen, forberedte også hans nye verk sammen med ham. Bestilleren, komponisten og medsolisten fikk slik forbundne roller i arbeidet og fremføringen.

Mahinas lunsj- og middagslister har Larghetto med Anne Queffélec og Jean-Bernard Pommier. Senere pianister deler her de solostemmene Poulenc og Février spilte ved urfremføringen. Først spiller første klaver en Mozart-preget melodi alene; når det andre kommer inn, blir musikken Poulencs egen stil. De tre klaverene fyrstinnen opprinnelig forestilte seg, ble til to soloklaverer og orkester. Innenfor besetningen komponisten foreslo, spiller utøverne samme instrument, men begynner melodiene på forskjellige tidspunkter.
Musikken hos Mahina
Musikken hos Mahina inkluderer Larghetto med Anne Queffélec og Jean-Bernard Pommier. Bak de to klaverenes delte melodier finnes en støttespiller som bestilte verket, og en venn som urfremførte det sammen med komponisten. Under måltidet kan man også lytte etter rekkefølgen de to pianistene kommer inn i.





