Hjemkomstsangen som kom etter symfonien: Dvořák og Harry Burleighs nye verden

Den unge mannen som ventet i snøen for å høre musikk

Burleigh vokste opp i Erie i Pennsylvania. Han lærte musikk av moren og spirituals av morfaren, som hadde levd som slave og kjøpt sin egen frihet. Burleigh sang i kirker og ved lokale arrangementer og studerte klaver og sang. Han sang i korene ved den episkopale katedralen, en presbyteriansk kirke og en synagoge i Erie. Fordi gudstjenestene var på forskjellige tider, kunne han arbeide flere steder. Sangene familien lærte ham som barn, og musikken fra lokal gudsdyrkelse fulgte senere med inn i arbeidet hans som sanger og arrangør.

Mot slutten av tenårene ventet Burleigh ute i snøen foran et hus fordi han ville høre den ungarske pianisten Rafael Joseffy. Det var huset til Elizabeth Russell, der moren arbeidet. Gjestene ble valgt etter rase, og Burleigh kunne derfor ikke slippe inn som publikum. Han ble til slutt syk. Da moren fikk vite hvorfor, ba hun Russell ansette sønnen som dørvakt. Gjennom arbeidet kunne han høre musikere som Teresa Carreño og Italo Campanini.

I 1892 fikk Burleigh stipend til National Conservatory of Music i New York. Dvořák var direktør ved den samme skolen og ba ham ofte synge. I Burleighs senere erindring lyttet komponisten til ham etter middagen, når dagens arbeid var over. Han sang afroamerikanske sanger han kjente. En av Dvořáks musikalske erfaringer i USA var dermed å lytte direkte til en annen musikers stemme.

Debatten om amerikansk musikk

Jeannette Thurber, som grunnla konservatoriet og inviterte Dvořák, ønsket å utdanne musikere i USA. Skolen ga også elever som ikke var hvite, mulighet til å begynne. Dvořák underviste i komposisjon og dirigerte orkester. Utenfor skolen hadde New York mange tyskættede musikere og kritikere, som han snakket tysk med. Symfonien Fra den nye verden ble dermed forberedt i et miljø der en tsjekkisk komponist underviste amerikanske elever og møtte europeiske kolleger.

I mai 1893 hevdet Dvořák offentlig at afroamerikanske melodier kunne danne grunnlag for en egen amerikansk komposisjonstradisjon. Mange musikere i USA brukte da tysk symfonitradisjon som målestokk. John Knowles Paine ved Harvard mente at avisen måtte ha gjengitt Dvořáks ord feil. Amy Beach støttet bruk av folkemusikk, men stilte spørsmål ved om afroamerikansk musikk kunne representere hele landet. Det oppsto dermed en debatt om hva slags musikk komponister skulle lære av.

Dvořák hadde allerede arbeidet med både tsjekkisk folkemusikk og vestlige komposisjonsteknikker. Også i sangene han hørte i USA, merket han seg melodier bygget rundt fem toner og synkoper. En synkope flytter vekt til et sted i rytmen som vanligvis er svakt. Interessen gjaldt altså ikke bare kjente sangtitler, men måtene melodier og rytmer ble formet på. Med sangene Burleigh formidlet som bakgrunn skrev Dvořák nye temaer og utviklet dem gjennom en symfoni med fire satser.

Symfonien fra 1893 og sangen fra 1922

Symfonien Fra den nye verden ble fullført i New York i 1893 og urfremført av New York Philharmonic under Anton Seidl i Carnegie Hall 16. desember samme år. Det berømte temaet i andre sats, Largo, er en melodi laget av Dvořák. Den spilles av engelsk horn. Frasen er så enkel at den kan minne om en gammel folkevise, men sangen med tittelen Goin’ Home kom senere. At samme melodi nå høres i både symfoni og sang, skyldes komposisjon og bearbeidelse på forskjellige tidspunkter.

Fisher var en amerikansk musiker som hadde studert hos Dvořák. Han fortalte at han i 1922 kom på ordene om å gå hjem mens han spilte et klaverarrangement av Largo. Han utviklet ordene til teksten i Goin’ Home og ga dermed symfonimelodien en menneskestemme og setninger. Lyttere som kjenner tittelen om hjemkomst, kan tenke på sangteksten også når de hører melodien. Slik oppsto også muligheten for å huske et tidligere orkesterverk under tittelen på en senere sang.

Fishers Goin’ Home ble utgitt av Oliver Ditson i Boston i 1922. Også tidlige noter for lav stemme og klaver er bevart. Omslaget forklarer at musikken er hentet fra Largo i symfonien Fra den nye verden, og oppgir både Dvořák og Fisher. Sangeren fremfører Fishers tekst, og pianisten overtar orkesterakkompagnementet. Melodien orkesteret hadde spilt, ble altså tilrettelagt for samspill mellom en solosanger og pianist.

Et tsjekkisktalende lokalsamfunn i USA

Etter å ha fullført symfonien tilbrakte Dvořák sommeren 1893 i Spillville i Iowa. Assistenten Josef Kovařík hadde anbefalt sin egen hjemby som feriested. Det lille samfunnet med tsjekkiske innvandrere hadde kirke og skole med tsjekkisk språk. Da barna som hadde vært igjen i Europa, kom til USA, reiste familien dit sammen med tog. I brev til venner hjemme sammenlignet Dvořák livet i Spillville med å være i Vysoká i Böhmen.

Dvořák gikk tur tidlig om morgenen og spilte orgel i St. Wenceslaus-kirken. Han komponerte om formiddagen og var sammen med familien eller besøkte nærliggende steder om ettermiddagen. Om kvelden hørte han innbyggernes historier om å slå seg ned i USA. Eldre i landsbyen satte pris på at han spilte kjente salmer på orgel. Denne sommeren skrev han Den amerikanske strykekvartetten og en strykekvintett. Verkene laget blant tsjekkisktalende naboer og den gjenforente familien, ble sammen med symfonien fra New York sentrale komposisjoner fra oppholdet i USA.

Burleighs egen musikk etter møtene med Dvořák

Burleigh sto på scenen i Carnegie Hall sammen med sopranen Sissieretta Jones i 1892. Etter konservatoriet fortsatte han som sanger og komponist. Han sang siden sine egne sanger der og opplevde at andre utøvere brukte spirituals han hadde arrangert. Studenten som sang spirituals for Dvořák, var altså også en selvstendig utøver som komponerte og fortsatte sitt eget musikkliv. Han formidlet senere den samme tradisjonen gjennom konserter og utgivelser.

I 1894 fikk Burleigh stillingen som solist ved St. George’s Episcopal Church i New York. Noen menighetsmedlemmer protesterte fordi han var svart, men han sang der i mange år. Han sang også i et annet trossamfunn, redigerte noter for et forlag og utga egne sanger og spiritualarrangementer. Når vi leser om spiritualsenes påvirkning på Dvořáks symfoni, bør vi derfor også se på hva Burleigh gjorde senere. Han fortsatte å arrangere sanger lært av familien slik at de kunne synges i konserter.

Burleighs arrangement av Deep River ble spilt inn i 1916 av barytonen Oscar Seagle med orkester. Hans arbeid var her å tilrettelegge en overlevert sang for fremføring, fremfor å komponere en ny. Han ordnet tradisjonsmusikken i en form en solosanger kunne fremføre. Hvis man går fra symfoniens Largo til dette opptaket, kan man undersøke både tradisjonen han formidlet til Dvořák, og hans egen arrangørvirksomhet. Deep River og Goin’ Home kom inn i sangernes repertoar gjennom forskjellige veier.

Largo hos Mahina

Mahinas lunsj- og middagsmusikk har begynnelsen av Largo dirigert av Mariss Jansons. Under middagen finnes også Soltis fremføring og en versjon med London Philharmonic. I hele Largo følger kontrasterende musikk etter melodien i engelsk horn, før den første melodien vender tilbake.

Et verk man kan oppsøke sammen med Largo, er Burleighs arrangement av Deep River. I Goin’ Home satte Fisher en ny tekst til en orkestermelodi; i Deep River tilrettela Burleigh en overlevert spiritual for solosang og akkompagnement. Det ene gikk fra symfoni til sang, det andre fra en tradisjon blant mennesker til konsertrepertoaret. Notene Burleigh og Fisher utga, bevarer navnene deres, og sangere fortsatte å fremføre musikken. Man kan gjerne høre Goin’ Home, der symfoniens engelske horn og sangstemmen deler en melodi, sammen med Deep River i Burleighs arrangement.

Musikken hos Mahina

Hos Mahina spiller vi Largo fra symfonien Fra den nye verden. Melodien kan være en anledning til å snakke med dem man spiser sammen med, om sanger fra hvert sitt hjemsted. Slik kan egne minner bli en del av samtalen om sangene Dvořák og Burleigh delte.