Konserten i punktskrift og klaveret de måtte selge: Rodrigos og Victorias Aranjuez

To musikere som møttes i Paris

Rodrigo ble født i Sagunto i Spania. Etter difteri i barndommen mistet han nesten hele synet og studerte musikk i Valencia. Komponisten som ble kjent for en gitarkonsert, var også pianist. I 1927 dro han til Paris for å studere komposisjon hos Paul Dukas. Han trengte andres hjelp til å skrive musikk og lese bøker. Sekretæren og kopisten Rafael Ibáñez leste litteratur og filosofi høyt for ham. Rodrigo husket ham som mannen som hadde vært øynene hans.

Victoria vokste opp i en velstående familie i Istanbul, men hverdagen endret seg da familien gikk konkurs. Med hjelp fra en klaverlærer fortsatte hun studiene og fikk kvalifikasjon som musikklærer i Paris. Hun og Rodrigo møttes i 1928. Faren hennes var imot ekteskapet med en synshemmet musiker som også hadde ustabil inntekt. Etter familiens motstand og et brudd giftet de seg i Valencia i 1933. Også senere måtte de bo fra hverandre på grunn av for lite penger til livsopphold.

Etter ekteskapet sluttet Victoria som aktiv pianist og deltok i ektemannens arbeid. Hun kunne spansk, fransk og tysk og oversatte sangtekster og skrev tekster til sceneverk. Ordene hennes ble brukt i ballettene Pavana real og Juana y los caldereros og den lyriske komedien El hijo fingido. Hun bearbeidet også tekster fra Dødehavsrullene til dikt som kunne synges. Hun oversatte også til tysk og fransk sangene der Rodrigo hadde satt musikk til tekster av Cervantes og Unamuno. Ekteparet arbeidet dermed sammen med både toner og ord.

Bestillingen som kom under et måltid

Concierto de Aranjuez ble bestilt ved et måltid i San Sebastián i september 1938. Ifølge Rodrigos egen tekst ba gitaristen Regino Sainz de la Maza ham skrive en konsert for gitar og orkester før han reiste tilbake til Frankrike. Gitaristen fortalte at dette hadde vært et langvarig ønske, og Rodrigo svarte etter å ha drukket Rioja-vin at han ville skrive den. Den spanske borgerkrigen pågikk fortsatt. Han mintes måltidet som en hyggelig opplevelse i en utrygg tid.

Rekkefølgen Rodrigo husket, er også interessant. Omtrent to måneder etter bestillingen kom Adagio-melodien til ham på én gang i det lille arbeidsrommet i Rue Saint-Jacques i Paris. Snart kom også temaet til siste sats. Første sats beskrev han derimot som resultatet av beregning og overveielse. Satsen publikum hører først, ble altså skrevet sist. Verket ble fullført i Paris i 1939, og da ekteparet vendte tilbake til Spania, hadde de konsertmanuskriptet i punktskrift med i bagasjen.

Aranjuez, sør for Madrid, er kjent for det tidligere kongelige sommerpalasset og hagene. Rodrigo og Victoria gikk der sammen som nygifte. Da hun senere beskrev Adagio, mintes hun vandringene og den lykkelige første tiden som ektepar. I memoarene kalte hun også musikken en kjærlighetssang. Verket fikk navn etter et sted de hadde besøkt sammen, og langt senere drøftet hun det igjen i boken om deres felles liv.

Året da klaveret måtte selges

Den spanske borgerkrigen gjorde økonomien vanskeligere. Stipendet som hadde hjulpet Rodrigo med studiene i Paris, ble stanset. Ekteparet levde som spanske flyktninger ved en institusjon for synshemmede i Freiburg i Tyskland og underviste i spansk og musikk på rommet sitt. Der undersøkte Rodrigo fuglesangen i Schwarzwald og skrev også Gjøkens sang. Selv i en periode da det var vanskelig å slå seg til ro på ett sted, lyttet han altså til omgivelsene og fortsatte å sette musikk til tekster.

I 1939 mistet Victoria barnet hun ventet, og ble selv alvorlig syk. De solgte sitt kjære Pleyel-klaver for å dekke behandlingen. Memoarene hennes gjengir også et minne fra husverten Amalia Carrasco: Mens Victoria var på sykehuset, spilte Rodrigo om natten og laget en trist melodi. Pleyel-klaveret hadde vært en gave til Victoria fra foreldrene. Opplysningen om salget viser tydelig de økonomiske vanskelighetene paret hadde den gangen.

Fra punktskrift til noter utøverne kunne lese

Rodrigo komponerte med noter i punktskrift. Før utøverne kunne få musikken, måtte den overføres til vanlig noteskrift. Han dikterte tonene én for én, instrument for instrument, til en profesjonell kopist. Han oppga også tonehøyde, varighet og detaljer som kryss og b-er. Kopisten skrev forklaringen inn på notelinjene, før Rodrigo gjorde siste korrektur sammen med Victoria. Overføringen av mange instrumentstemmer krevde tid til å kontrollere den samme musikken gjentatte ganger gjennom punktskrift, muntlig diktat og vanlig noteskrift.

Sainz de la Maza fikk en av de håndskrevne kopiene og forberedte urfremføringen. Også komponistens punktskrift er bevart i dag. Ved siden av Rodrigos manuskript sto noter overført av Rafael Ibáñez, profesjonelle kopister og Victoria. Han forklarte stemmene instrumentvis når han dikterte, og gjorde siste korrektur med henne. For at gitar- og orkestermusikken han hadde tenkt ut, skulle kunne leses av virkelige utøvere, skrev flere mennesker ned toner og tegn og kontrollerte dem på nytt.

Melodien fra engelsk horn til gitar

Det engelske hornet, ikke gitaren, spiller den første melodien i Adagio. Gitaren støtter den med knipsede akkorder og overtar deretter frasen med ornamenter. Instrumentene deler temaet, før gitaren senere spiller det i sin helhet alene. I den følgende kadensen utfolder solisten en lang frase uten orkesterakkompagnement. Deretter spiller orkesteret temaet kraftfullt. Samtalen som begynner med solistens svakere klang, utvides slik til samspill mellom mange instrumenter.

Melodiens bøyninger kan også høres i forbindelse med den andalusiske dype sangen, cante jondo. I første og siste sats kan de seks slagene telles som to grupper på tre eller tre grupper på to. Orkesteret overtar rytmen gitaren presenterer ved å stryke over strengene. Når man hører midtsatsens lange melodi sammen med danserytmene på hver side, blir konsertens oppbygning tydelig. Adagio ender med en kort duravslutning og en trille på gitaren.

Urfremføringen i Barcelona og Mahinas spillelister

Konserten ble urfremført i Palau de la Música Catalana i Barcelona 9. november 1940. Sainz de la Maza spilte gitar, og César Mendoza Lasalle dirigerte Barcelona-filharmonien. Musikken skrevet i punktskrift i Paris ble dermed spilt av solist og orkester sammen. Victoria kom seg etter sykdommen og fødte datteren Cecilia året etter. Dokumentasjonen av at de fortsatte komposisjon og konsertforberedelser etter å ha solgt klaveret, beskriver konkret livet frem mot verkets fullførelse og urfremføring.

På Mahinas lunsjliste finnes Adagio fra albumet James Galway Plays Rodrigo. Fløytisten Galway og gitaristen Kazuhito Yamashita deltok begge på platen. Yamashita spilte inn Concierto de Aranjuez med Jean-François Paillards kammerorkester. Galway spilte en fløytebearbeidelse av Fantasía para un gentilhombre, opprinnelig for gitar. De formidlet altså Rodrigos musikk med henholdsvis gitar og fløyte. Platen inneholder også Galways fremføring av Concierto pastoral.

Narciso Yepes, som finnes på både lunsj- og middagslistene, ga også en viktig fremføring for verkets videre utbredelse. I 1950 spilte han konserten i Théâtre des Champs-Élysées i Paris med Spanias nasjonalorkester under Ataúlfo Argenta, ti år etter urfremføringen i Barcelona. Datteren Cecilia opprettet senere et forlag og en stiftelse som bar begge foreldrenes navn. Stiftelsen bevarer komponistens manuskripter. Arbeidet med å gi notene Victoria og Joaquín hadde laget sammen, videre til nye utøvere fortsatte dermed i neste generasjon.

Musikken hos Mahina

Lunsj- og middagsmusikken hos Mahina har utdrag fra Concierto de Aranjuez med Narciso Yepes. Når gitarmelodien høres, håper vi at Rodrigo og Victoria kan huskes sammen, som to mennesker som overførte punktskrift til noter og leste korrektur i fellesskap.