I denne artikkelen
- Tre Gymnopédies fra 1888
- Venstrehånden skaper et gulv med bare to bevegelser
- Høyre hånd går ikke innenfor akkompagnementets ruter
- Langsomt er ikke det samme som stillestående
- Selv når melodien vender tilbake, er akkordenes minne endret
- Hvorfor stille gjentakelse fortjener en plass tett på oss
- Fire svar om gjentakelsen i Gymnopédie nr. 1
Det korte svaret
Saties Gymnopédie nr. 1 er det første av tre stykker skrevet i 1888, og partituret har anvisningen «langsomt og smertefullt». Venstrehånden gjentar en regelmessig bevegelse der en dyp basstone veksler med en høyere akkord. Men plasseringen av bassen og fargen på akkordene endres hele tiden, mens melodien i høyre hånd puster i fraser av ulik lengde. Formen gjentas, men avstandene og fargene inni formen gjør det ikke. Derfor blir musikken ikke en ensformig kopi.
Tre steder der du kan høre at gjentakelsen forandrer seg
- Alle tre Gymnopédies ble skrevet i 1888, og nr. 1 beveger seg i en langsom, tredelt takt.
- Venstrehåndens bass–akkord-mønster kan virke ens, men tonenes plassering og akkordenes sammensetning endres hele tiden.
- Lengden og pausene i de melodiske setningene i høyre hånd faller ikke alltid sammen med akkompagnementets regelmessige gang; det skaper det lange åndedraget.
I dybden
Tre Gymnopédies fra 1888
De autografe partiturene til de tre Gymnopédies oppbevares ved Bibliothèque nationale de France. Nr. 1 er datert februar 1888 (måned 2), nr. 2 er datert mars (måned 3), og nr. 3 er datert april (måned 4). Nr. 1 ble først trykt i et tidsskrift i august (måned 8) samme år, og Saties egen førsteutgave kom i 1895.
Opprinnelsen til det uvanlige ordet «Gymnopédie» kan ikke fastslås entydig. Før tittelens gåte høres imidlertid et svært enkelt klaverskritt. I stedet for en stor utvikling lar Satie oss betrakte små forskjeller i akkord og melodi over lang tid innenfor den gjentatte formen.
Venstrehånden skaper et gulv med bare to bevegelser
Venstrehånden lar først en dyp basstone klinge og plasserer deretter en akkord høyere oppe. Bevegelsen gjentas: «dypt–høyt, dypt–høyt». Den blir gangen gjennom hele verket, og fordi mønsteret er så tydelig, finner også en ny lytter raskt gulvet under musikken.
Basstonen blir likevel ikke stående på samme sted, og tonene i akkorden endres. Avstanden mellom den dype tonen og akkorden ovenfor blir større og mindre, og romfølelsen skifter. Rytmen er den samme mens harmonien beveger seg; derfor oppstår fortrolighet og fremmedhet samtidig.
Høyre hånd går ikke innenfor akkompagnementets ruter
Melodien i høyre hånd begynner ikke en ny setning ved hver akkord i venstre hånd. Noen toner blir hengende, noen setninger går over taktstreken, og en pause kan komme tidligere enn ventet. Det lyder som en person som snakker fritt og ettertenksomt over regelmessige skritt.
Nynn først bare melodien, og følg venstrehånden alene andre gang. Når de høres sammen 3. gang, blir det tydelig når melodiens avslutning faller sammen med et akkordskifte, og når de forskyves. Nettopp denne forskyvningen gir tid til det enkle mønsteret.
Langsomt er ikke det samme som stillestående
Den franske anvisningen i partituret til nr. 1 er Lent et douloureux – «langsomt og smertefullt». Det langsomme tempoet betyr ikke at hver akkord skal trykkes tungt fast. Det kan høres som plass til klangen, mens den store pulsen i vekslingen mellom bass og akkord bevares.
Er tempoet for langsomt, faller setningen i biter; er det for raskt, passerer akkordenes forandringer ubemerket. Når du sammenligner tolkninger, bør du legge mindre vekt på varigheten i minutter og lytte mer etter om venstrehåndens gang fortsetter samtidig som høyrehånden får plass til å puste.
Selv når melodien vender tilbake, er akkordenes minne endret
Når en velkjent melodi vender tilbake over en akkord som ikke er helt den samme, endres også følelsens temperatur. Lytteren gjenkjenner melodien og merker samtidig at omgivelsene er forandret. Gjentakelsen reduserer ikke det som allerede er hørt; den er en form som gjør forskjellene lettere å høre.
Lytt én gang til begynnelsen og deretter direkte til en lignende melodi senere i verket. Det er nok å sammenligne én ting: bassens plassering, akkordens lyshet eller tiden etter melodiens avslutning. I det øyeblikket en liten forskjell oppdages, er gjentakelsen ikke lenger bakgrunn, men selve verkets tema.
Hvorfor stille gjentakelse fortjener en plass tett på oss
Gymnopédie nr. 1 retter oppmerksomheten mot en gjentatt rytme og små harmoniske forandringer i stedet for kraftig lyd og rask virtuositet. Den regelmessige gangen skaper et sammenligningsgrunnlag, og den skiftende bassen og melodien viser at enkelhet ikke er det samme som uforanderlighet.
Mahina Vegan Table spiller klassisk musikk i restauranten. Journalen fortsetter med enkle fortellinger om forandringene i akkorder og melodier som kan finnes i klassiske verk.
Fire svar om gjentakelsen i Gymnopédie nr. 1
- Er Gymnopédies ett enkelt verk?
- Nei. Tittelen betegner tre pianostykker som Satie skrev i 1888. Det hyppigst spilte, nr. 1, er det første av dem.
- Gjentar venstrehånden den samme akkorden hele veien?
- Den rytmiske formen ligner seg selv, men bassen og akkordenes sammensetning endres hele tiden. Bevegelsen er den samme; tonenes farge flytter seg.
- Betyr «langsomt og smertefullt» at stykket skal spilles ekstremt langsomt?
- Det er ikke bare en tempobetegnelse. Det forstås bedre som en karakterangivelse som former både akkordenes vekt og melodiens uttrykk innenfor den langsomme pulsen.
- Hva er lettest å følge ved første lytting?
- Finn først venstrehåndens to bevegelser, der en dyp basstone veksler med en høyere akkord. Lytt deretter etter hvor setningene i høyre hånd slutter over denne gangen.
Se Mahina Vegan Tables aktuelle besøksinformasjon og lokaler.
Se besøksinformasjon til Mahina Vegan Table
