I denne artikkelen
  1. Fra konservatoriet til Montmartre
  2. Tre klaverstykker med et navn fra antikken
  3. Anvisningen «langsomt og smertefullt»
  4. Skolestart som trettiniåring og eksamen i kontrapunkt
  5. Gymnopédies fra 1888 og møbelmusikken fra 1917
  6. Debussys arrangementer og Saties videre arbeid
  7. Musikken hos Mahina

Det korte svaret

I desember 1888 annonserte Satie sine egne noter i La Lanterne japonaise, bladet til kabareten Le Divan japonais. Under pseudonymet Virginie Lebeau hevdet han å motta brev fra folk som søkte hans samlede verker. Deretter forklarte han at noen samlet utgave ennå ikke fantes, men oppga en adresse der man kunne kjøpe Gymnopédie nr. 3. Reklamen overdrev hans egen betydning og føyde til en spøk. Den unge mannen som arbeidet som pianoakkompagnatør i Montmartre, skrev samme år de tre Gymnopédies. 17 år senere begynte han på skolen igjen for å lære kontrapunkt.

I dybden

Fra konservatoriet til Montmartre

Satie begynte ved konservatoriet i Paris i 1879. Han ble sendt bort i 1882, kom tilbake i 1885 og forlot skolen året etter. Etter flere perioder inn og ut av skolen arbeidet han som musiker i Montmartre. Det første konservatoriestudiet førte ikke til eksamen. Utenfor skolen skrev han klaverstykker og utga sine egne noter. Etter å ha fortsatt å komponere søkte han likevel et nytt sted å studere. Som trettiniåring begynte han ved Schola Cantorum og tok timer i kontrapunkt. Han kom dermed til å lære komposisjonsteknikk ved en annen institusjon enn den han hadde forlatt i ungdommen.

Steinlens plakat fra 1896 for Le Chat noirs turnéensemble.
Steinlens plakat fra 1896 for Le Chat noirs turnéensemble.

Satie slo seg ned i Montmartre i 1887. Han akkompagnerte på klaver ved Le Chat noir og arbeidet senere også ved Auberge du Clou. Han spilte tangenter mens sangere sang. Omtrent samtidig skrev han sine egne verk for soloklaver. Han tjente til livets opphold ved å støtte andres sanger og satte sin egen musikk på papiret. Ved Auberge du Clou møtte han Debussy, som senere skulle orkestrere klaverstykkene hans. Kollegaforholdet som oppsto der han arbeidet som utøver, førte videre til nye arrangementer og fremføringer.

Le Chat noir, etablert av Rodolphe Salis i 1881, samlet poeter, sangere, forfattere og malere. Her arrangerte man sangopptredener, utga et blad og viste skyggeteater. I skyggeteateret brukte man lys til å vise figurer på en skjerm og beveget dem i takt med fortellingen. Folk som laget kabaretens forestillinger og publikasjoner, brukte det samme stedet. Pianisten spilte musikk, mens poeter og forfattere skrev tekster, og sammen presenterte de forestillinger og blader for publikum og lesere.

Tre klaverstykker med et navn fra antikken

Satie skrev de tre Gymnopédies i 1888. Manuskriptet til det første stykket oppgir Paris som komposisjonssted og februar 1888 som dato. Verket ble altså skrevet kort etter at han flyttet til Montmartre. Manuskriptet har en dato for fullførelsen, og annonsen en adresse der man kunne kjøpe notene. Klaverstykket som i dag finnes på plater, skrev Satie først for hånd før han gjorde det kjent som trykte noter.

Første side i Saties håndskrevne Gymnopédie-noter.
Første side i Saties håndskrevne Gymnopédie-noter.

Navnet Gymnopédies er hentet fra en fest og dans i det gamle Hellas. De tidlige notene til nr. 1 hadde også undertittelen Danse antique, «antikk dans». Satie brukte betegnelsen som tittel på klavermusikk skrevet i Paris. Navnet på en dans fra antikken står dermed i samme partitur som toner for det moderne klaveret.

De tidlige notene inneholdt også vers fra Les Antiques av hans venn, poeten Contamine de Latour. I diktet opptrer dansenavnene sarabande og gymnopédie sammen. Etter å ha valgt dansens navn som stykketittel presenterte Satie altså også et dikt som brukte samme navn. Han tok med kollegaens vers i notene til sitt eget klaververk. Den tidlige utgivelsen kombinerte dermed musikk skrevet av Satie med teksten til en poet han kjente.

Anvisningen «langsomt og smertefullt»

Mahinas lunsj- og middagslister har Gymnopédie nr. 1 med Anne Queffélec. Sporet er merket Lent et douloureux, som betyr «langsomt og smertefullt». Satie satte altså et ord for hastighet sammen med et uttrykk for følelsesmessig karakter. Selv om stykket på samleplater er kjent som rolig klavermusikk, bevarer originalnotene disse to uttrykkene komponisten valgte.

Stykket består av et langsomt akkompagnement i tretakt og en enkel melodi. Satie setter akkorder ved siden av hverandre uten straks å løse dissonansene som oppstår inni dem. En dissonans er en kombinasjon av toner som skaper spenning når de klinger samtidig. I overgangen til neste akkord lar Satie klangen vedvare fremfor å oppløse spenningen med en gang.

Mens akkompagnementet gjentas, fortsetter melodien over det. Musikken bruker et begrenset materiale om igjen, men beholder akkordenes resonans. Satie valgte enkle byggesteiner til musikk i tretakt og bestemte tempo og karakter gjennom spilleanvisningen.

Skolestart som trettiniåring og eksamen i kontrapunkt

I 1905 begynte Satie ved Schola Cantorum, trettini år gammel. Det var gått 17 år siden han skrev Gymnopédies i 1888. Denne gangen studerte han kontrapunkt, teknikken for å la forskjellige melodier bevege seg sammen. Han begynte studiet for å utvide ordforrådet og oppbygningen i sin egen musikk. En komponist som allerede hadde utgitt klaverstykker, tok altså fatt på å studere forholdet mellom melodier på nytt. Med erfaring fra kabaretspill og egne utgivelser vendte han tilbake til studentens hverdag med undervisning og oppgaver.

Schola Cantorum i Paris på et fotografi tatt av Atget i 1900.
Schola Cantorum i Paris på et fotografi tatt av Atget i 1900.

I 1908 besto Satie årets avsluttende kontrapunkteksamen med svært godt resultat. Et vitnemål signert av Vincent d’Indy oppgir også at han hadde kvalifisert seg til å begynne på komposisjonsstudiet. Studenten som hadde begynt som trettiniåring, hadde fulgt undervisningen og avsluttet eksamen. Komponisten som etter konservatoriet hadde arbeidet i kabaret og utgitt klaververk, ble nå vurdert ved Schola Cantorum. Etter de enkle akkordene i Gymnopédies lærte han teknikken for å arbeide med flere melodier samtidig. Skolen dokumenterte resultatet med en karakter og en underskrift.

I Socrate fra 1918 satte Satie musikk til Platons dialoger. Gymnopédies hadde fått navn etter en antikk dans og vers fra en venn, mens det nye verket lot stemmer synge Platons ord. De to verkene som bruker materiale fra antikken, har forskjellige besetninger. Det ene er klaverstykker med titler og vers, det andre vokalmusikk som fremfører en gammel tekst. Satie valgte ord fra eldre litteratur og dans til ulike komposisjoner. Også etter klavermusikken fra tiden da han annonserte noter i kabareten, fortsatte han å bruke litteratur som musikalsk materiale.

Gymnopédies fra 1888 og møbelmusikken fra 1917

Satie utviklet ideen om møbelmusikk i 1917, senere enn Gymnopédies fra 1888. I en tekst til Cocteau kritiserte han vanen med å bruke valser og operafantasier ved forskjellige arrangementer. I stedet for å bruke verk laget for andre formål ville han skrive egen musikk som passet hverdagslivets behov. Ideen var at musikken skulle være en del av dagliglivet slik møbler står i et rom. Det var gått 29 år fra klaverstykkene til forklaringen av dette prosjektet.

Den 8. mars 1920 ble Saties møbelmusikk fremført mellom delene av et skuespill av Max Jacob i Galerie Barbazanges. Teater og musikk var plassert i samme rom der publikum oppholdt seg. Satie søkte en annen bruk enn i et selvstendig program der man konsentrerer seg om musikken alene. Musikken for hverdagens behov, som han hadde beskrevet for Cocteau, ble dermed presentert ved et faktisk arrangement. Lang tid var gått siden han selv solgte klavernoter i 1888. Nå arbeidet han med hvordan musikk skulle brukes i et galleri der en annen forfatters skuespill pågikk.

Satie interesserte seg for musikkens rolle i rom brukt til dagliglivet. Han kritiserte overfor Cocteau bruken av valser og operafantasier ved andre arrangementer og sa at han ville lage ny musikk tilpasset hverdagen. Ideen kan ses i sammenheng med bakgrunnsmusikken som senere ble utbredt. Den gangen ønsket han særlig å dempe lyder som overdøvet samtalen. Når mennesker som snakker, og musikken de hører, befinner seg i samme rom, ville Satie komponere etter rommets bruk.

Debussys arrangementer og Saties videre arbeid

Debussy orkestrerte Gymnopédie nr. 1 og nr. 3. Arrangementene ble fremført under Gustave Doret i Salle Érard i Paris 20. februar 1897. En kollega fordelte altså musikken Satie hadde skrevet for klaver, mellom flere instrumenter. Debussy, som hadde møtt ham i kabaretmiljøet, presenterte musikken hans med en annen besetning. To stykker av komponisten som selv hadde annonsert sine noter, ble ved denne konserten spilt av dirigent og orkester.

Claude Debussy fotografert i Nadars atelier.
Claude Debussy fotografert i Nadars atelier.

I 1888 ga Satie klaverstykker navn etter en dans og annonserte notene i et blad. I 1905 begynte han å studere kontrapunkt, og i 1908 avsluttet han eksamen. Senere foreslo han møbelmusikk og tonesatte Platons tekst. Akkompagnatøren skrev sine egne solostykker og gikk tilbake til undervisning selv etter å ha utgitt musikken sin. I Gymnopédies skrev han «langsomt og smertefullt», mens salgsannonsen brukte overdrivelse og humor. Han presenterte sin egen musikk ved selv å lage både titler, noter og teksten som gjorde notene kjent.

Musikken hos Mahina

Hos Mahina spiller vi Gymnopédie nr. 1 med Anne Queffélec. Hvis man kjenner igjen stykket, kan man fortelle sitt selskap om Saties spøkefulle noteannonse eller om hvordan han ble student igjen som trettiniåring.