Corellis La Follia: den iberiske dansens vei til fiolinvariasjoner

Fra Portugal til resten av Den iberiske halvøy

Folia er en dans som er langt eldre enn Corelli. Den har røtter i Portugal, og de tidligste eksemplene finnes i det 15. århundre. Musikere spilte den deretter gjentatte ganger og la til nye variasjoner. Mot slutten av det 17. århundre, da Corelli levde, var materialet også kjent blant italienske musikere. Bak komponistnavnet på fiolinsonaten ligger dermed en dansehistorie formidlet av flere generasjoner dansere og musikere.

Folia var en populær dans som utviklet seg på Den iberiske halvøy sent i middelalderen. Med portugisiske røtter ble den også mye brukt i Spania og fikk en viktig plass i iberisk instrumentalmusikk i det 17. og 18. århundre. Jordi Savall samlet folia-musikk fra flere perioder på én plate. Ved siden av Corelli og Marin Marais tok han med Diego Ortiz og anonyme verk og spilte dermed også musikk overlevert før de berømte komponistene.

Albumets besetning omfatter mange klanger som støtter dansen. Savall spiller viola da gamba, mens andre musikere spiller vihuela, gitar, teorbe, cembalo, orgel og harpe. Ved siden av en slagverker deltar også utøvere med kastanjetter og bjeller. Musikere som stryker eller knipser strenger, og de som spiller tangenter eller slagverk, tilfører ulike klanger til foliaens gjentakelser. Savalls fremføring av iberisk musikk samler dermed langt flere instrumenttyper enn Corellis fiolinsonate.

Tjuetre variasjoner og akkompagnatørens tur

I 1700 utga Corelli tolv fiolinsonater som opus 5, tilegnet kurfyrstinnen av Brandenburg, Sophie Charlotte. Sist står sonaten i d-moll, La Follia. Samlingen fikk mer enn førti senere utgaver i det 18. århundre. Fiolinelever oppsøkte musikken, og eleven Geminiani arrangerte den også for strykeensemble. Mahinas lunsj- og middagslister har nr. 12 fra opus 5 på en plate med Purcell Quartet. Ensemblet spilte inn albumet i St. Barnabas’ Church i London i mai 1986.

Etter temaet i La Follia følger tjuetre variasjoner. Fiolinen veksler mellom raske, korte toner og lange melodilinjer. Corelli plasserer langsomme variasjoner mellom de raske, slik at tempo og karakter endres selv om samme tema kommer igjen. Mot slutten får generalbassen raske sekstendelsnoter. Generalbass er akkompagnement som støtter soloinstrumentet med basslinje og akkorder. Når også akkompagnatøren får travle fingre i avslutningen, er verkets tekniske krav altså fordelt på flere enn fiolinisten alene.

Fransk musikk til samme dans

I 1701, året etter Corellis sonate, tok Marin Marais i Frankrike foliaen med i sin andre samling for viola da gamba. Tittelen Les Folies d’Espagne betyr omtrent «de spanske foliaene». Marais fortalte at han hadde bearbeidet generalbassen omhyggelig, og at notegraveringen også hadde tatt lang tid. En italiensk fiolinsonate og et fransk gambaverk brukte dermed samme dansemateriale omtrent samtidig. Marais’ verk har trettito variasjoner, ni flere enn Corellis.

Marais utnyttet gambaens mulighet til å spille akkorder på flere strenger samtidig. Han lot solomelodi og bassakkompagnement gripe inn i hverandre og brukte i noen variasjoner figurer som kan minne om å stryke over gitarstrenger. Det gitarpregede uttrykket kan også høres i sammenheng med foliaens røtter i iberisk dansemusikk. Selv med samme folia brukte fiolinens raske figurer og gambaens fyldige akkorder materialet forskjellig. Marais utsmykket dansen med strengene og akkordene til instrumentet han selv spilte.

Eleven som reiste fra Roma til London

Corellis elev Francesco Geminiani brakte lærerens musikk til Storbritannia. Etter studier hos Corelli i Roma reiste han til London som tjuesjuåring og arbeidet senere også i Dublin. De første concerti grossi han presenterte i London, var arrangementer av Corellis sonater fremfor nye verk av ham selv. Corellis musikk var populær i Storbritannia på den tiden. Geminiani bearbeidet musikk skrevet for solofiolin og akkompagnement slik at et strykeensemble kunne fordele den mellom seg.

Ved overføringen fylte Geminiani ut harmonikk og kontrapunkt som lå antydet i sonatene. Han utvidet forholdet mellom melodier som beveger seg sammen, og fordelte musikken fra solo- og akkompagnementstemmene på flere strykere. Flere instrumenter fikk altså delta i musikk som én solist hadde spilt i originalen. Da Boston Baroque fremførte hans concerto grosso i F-dur, brukte de ornamenter fra Corellis opprinnelige sonate. Ensemblet tok med F-dur-verket og La Follia på samme plate og presenterte dermed bearbeidelser av forskjellige Corelli-sonater sammen.

I Geminianis La Follia veksler en liten solistgruppe og en større strykegruppe. Den lille kalles concertino, den større ripieno. Samtalen mellom solofiolin og akkompagnement utvides dermed til en utveksling mellom to grupper. I en bok om fremføring fra 1749 mintes Geminiani også at læreren hadde vært særlig fornøyd med komposisjonen La Follia. Corelli gjorde en portugisisk dans til fiolinsonate, og eleven ga sonaten til flere strykere. Det samme temaet fikk dermed forskjellige besetninger.

Vivaldis andre folia

Også Vivaldi skrev variasjoner over foliaen, med ett tema og nitten variasjoner. Han bevarer den første melodien slik at den kan kjennes igjen, men endrer rytme, tempo, styrke og hvordan tonene forbindes eller skilles. Ved gjentakelsen av temaet bestemmes altså varighet, styrke og hastighet på nytt. Mer enn 150 komponister har skrevet musikk over denne gamle melodien. Praksisen der Corelli, Marais og Vivaldi valgte forskjellige instrumenter og antall variasjoner, fortsatte dermed videre.

Vivaldis folia står i opus 1, utgitt av Giuseppe Sala i Venezia i 1705. Samlingen har tolv triosonater for kammerbesetning. Han avslutter den med en folia, slik Corelli hadde gjort i fiolinsonatesamlingen. Musikken kunne også spilles ved private musikksamlinger i hjemmet. Materialet fra en kjent dans ble dermed avslutningsstykket i kammermusikk som adelsfolk og musikkinteresserte kunne spille når de møttes.

Dagens strykere som også tramper med føttene

Da den amerikanske komponisten Michi Wiancko omarbeidet Geminianis La Follia, ga hun strykerne også slagverk og fottramping. Hun endret strengenes klang med col legno, der man slår med buens tre i stedet for hårene, og sul ponticello, der buen beveges nær stolen. Over foliaens gjentatte harmonier veksler hele ensemblet med solister, og små motiver sendes fra utøver til utøver. Både strykerklang og utøvernes fotlyder fikk plass i samme partitur.

Til en konsert i 2021 forberedte Wiancko en versjon for elleve musikere. Hun tilpasset antallet til smittevernreglene og omfordelte musikken hver utøver skulle spille. Fra iberiske dansemusikere via solist og akkompagnatør i Corellis sonate og Geminianis to strykegrupper til Wianckos trampende utøvere har foliaen fått forskjellige kropper og instrumenter. Med Purcell Quartet hos Mahina møter man den delen av historien der Corelli skrev variasjoner for fiolin og generalbass. Også akkompagnatørens raske toner mot slutten er en oppgave han forberedte.

Musikken hos Mahina

Hos Mahina spiller vi Corellis La Follia med Purcell Quartet. Fordi samme tema varieres flere ganger, kan selv én eller to fraser under måltidet gi glede ved å sammenligne hvordan melodien fra tidligere har endret seg.