I denne artikkelen
- Det viktigste er ikke instrumentets lengde, men tonene det kan nå
- Hvorfor var en rekonstruksjon nødvendig?
- Bassetklarinetten, som Sabine Meyer valgte
- Den enkleste måten å finne de dype tonene i musikken
- I 2. sats hører du pusten før registerets spennvidde
- Når det samme verket åpner seg igjen på et annet instrument
- Første møte med bassettklarinetten
Det korte svaret
Sabine Meyer har spilt inn Mozarts klarinettkonsert K.622 på bassettklarinett, som har et dypere register enn den vanlige A-klarinetten. Både den rekonstruerte bassettklarinettversjonen og den tradisjonelle klarinettversjonen fremføres i dag; i rekonstruksjonen fortsetter melodien ned til lavere toner. Forskjellen handler ikke om hvilken klang som er best, men om hvor langt melodien kan bevege seg sammenhengende fra det høye til det dype registeret.
Tre måter å høre de dype tonene på
- Både den rekonstruerte bassettklarinettversjonen av K.622 og den tradisjonelle versjonen for vanlig klarinett studeres og fremføres.
- Bassettklarinettens utvidede dype register gjør det mulig å føre slutten av en melodisk linje nedover i stedet for å flytte den opp.
- På Sabine Meyers innspilling kan du høre klangfargen og pusten i de raske skiftene mellom høyt og dypt register.
I dybden
Det viktigste er ikke instrumentets lengde, men tonene det kan nå
En bassettklarinett har et lengre rør enn en vanlig klarinett og ekstra klaffer som gir tilgang til dypere toner. Den er ikke det samme instrumentet som et bassetthorn, selv om navnene ligner. Når du hører K.622, trenger du ikke kunne instrumentfamilien utenat. Det sentrale er at melodien kan gå lenger ned enn forventet.
De dype tonene gir mer enn bare en «mørkere» virkning. Når en setning som begynner høyt, kan fortsette helt ned uten å skifte retning underveis, endres melodiens grammatikk. Det skaper en spennvidde som når én person sier den samme setningen med både høy og dyp stemme.
Hvorfor var en rekonstruksjon nødvendig?
Mozarts komplette autografe partitur er ikke bevart. Den rekonstruerte bassettklarinettversjonen bygger derfor på tidlige trykte kilder, den bevarte skissen K.621b samt likheter i instrumentbygning og melodikk. Den rekonstruerte og den tradisjonelle versjonen finnes som separate partiturer.
Det er derfor mer presist å forstå den som den mest overbevisende rekonstruksjonen av det dype registeret på bakgrunn av de bevarte kildene, enn å hevde at «originalen er fullstendig gjenskapt». Den tradisjonelle versjonen har samtidig sin egen lange fremføringshistorie, og de to versjonene åpner for ulike tolkninger.
Bassetklarinetten, som Sabine Meyer valgte
Sabine Meyer spilte konserten på en bassettklarinett med utvidet dypt register. Staatskapelle Dresden spilte med, dirigert av Hans Vonk.
Prøv ikke å markere hver eneste dype tone på Meyers innspilling. Begynn med å høre hvor glidende bevegelsen mellom høyt og dypt register er. Sammenlign deretter den samme passasjen med den vanlige klarinettversjonen. Da kan du vurdere hvordan bassettklarinettens større register endrer melodiens retning.
Den enkleste måten å finne de dype tonene i musikken
I 1. sats kan du finne en setning der solisten etter rask bevegelse plutselig faller til ro i det dype registeret. I den tradisjonelle versjonen flyttes passasjer som ligger utenfor instrumentets rekkevidde, oppover; i rekonstruksjonen bevarer de den nedadgående retningen. Bytt raskt mellom samme passasje i de to versjonene, så blir forskjellen tydeligst.
Også i rondoen i 3. sats finnes avsnitt der solisten beveger seg vidt mellom høyt og dypt register mens det lyse temaet vender tilbake. I stedet for å fremheve de dype tonene som særlig tunge, kan du høre etter om de høye og dype tonene bindes sammen i samme åndedrag. Da merkes instrumentets store register bedre.
I 2. sats hører du pusten før registerets spennvidde
2. sats av K.622 er en Adagio og finnes i både den rekonstruerte og den tradisjonelle versjonen. I den langsomme satsen står den lange melodien og pausen ved setningens slutt mer sentralt enn overraskelsen ved de dype tonene.
Når klarinetten har sagt en setning, svarer orkesteret kort. Følg hvor musikeren trekker pusten. Da høres det at klangen ikke bare oppstår og forsvinner, men bindes sammen gjennom luftstrømmen. Bassettklarinettens dype toner virker mest naturlige når de ligger i dette lange åndedraget.
Når det samme verket åpner seg igjen på et annet instrument
Spørsmål om versjoner og instrumenter er ikke en barriere som gjør klassisk musikk vanskelig, men en anledning til å høre et kjent verk igjen. Du kan foretrekke den vanlige klarinettversjonen eller synes bedre om bassettklarinettens dype melodilinje. Gleden ligger i å faktisk høre hvordan de er forskjellige.
Mahina Vegan Tables fortellinger om klassisk musikk peker ikke ut én fasit, men lar spørsmål stå åpne til neste lytting. Vi leter sammen etter nye forskjeller i kjente verk – som øyeblikket da én dyp tone endrer hele melodiens vekt og retning.
Første møte med bassettklarinetten
- Er bassettklarinetten og bassetthornet det samme instrumentet?
- Nei. Begge er knyttet til et dypt register, men de skiller seg fra hverandre i konstruksjon, stemming og bruk.
- Er Mozarts autografe partitur til konserten bevart?
- Det komplette autografe partituret til K.622 er ikke bevart. Den nåværende rekonstruksjonen bygger på tidlige kilder og beslektede skisser.
- Er den vanlige klarinettversjonen feil?
- Nei. Den tradisjonelle versjonen har vært fremført i mange år, og i dag spilles den side om side med rekonstruksjonen.
- Hvordan hører jeg lettest forskjellen?
- Lytt til den samme korte passasjen i den vanlige klarinettversjonen og bassettklarinettversjonen rett etter hverandre. Sammenlign om slutten av melodien flyttes oppover eller fortsetter nedover.
Se Mahina Vegan Tables aktuelle besøksinformasjon og lokaler.
Se besøksinformasjon til Mahina Vegan Table
