I denne artikkelen
Det korte svaret
Mozarts klarinettkonsert K.622 ble skrevet for Anton Stadlers instrument med et utvidet dypt register. Det fullførte håndskrevne partituret er ikke bevart. I de tidlige utgavene som kom etter Mozarts død, ble solostemmen tilpasset vanlig klarinett. Redaktører som i dag utarbeider versjoner for bassettklarinett, sammenligner et bevart manuskriptfragment, trykte noter og en anmeldelse fra 1802 for å rekonstruere de tapte basstonene.
I dybden
Et utvidet register for Stadler
Mozart skrev klarinettkonserten K.622 for Anton Stadler i 1791. Tidligere hadde han også skrevet klarinettkvintetten K.581 for ham. Kvintetten bruker fire strykeinstrumenter og klarinett, mens konserten bruker orkester og soloklarinett. Stadler fikk dermed en stemme for samspill med en liten gruppe strykere i kammermusikk og en annen for solospill foran et større orkester. Mozart skrev musikk for klarinett og strykere ved å bruke samme utøvers instrument i to forskjellige ensembletyper.

Stadlers klarinett hadde fire toner under den dype E-en: Ess, D, Ciss og C. Det utvidede registeret gjorde det mulig for ham å spille dypere toner enn før. Instrumentet kalles i dag bassettklarinett. Det kan gå fire halvtoner lavere enn en vanlig klarinett, slik at komponisten kan skrive melodier i dette registeret. For å spille en dyp C i notene må man ha et instrument som kan frembringe den. Disse fire tonene er direkte knyttet til forskjellene mellom den opprinnelige solostemmen og senere trykte utgaver.
Det tidlige håndskrevne fragmentet begynner som musikk for bassethorn i G. Mens Mozart fortsatte manuskriptet, ønsket han å endre soloinstrumentet til en bassettklarinett i A, og sporene finnes fortsatt i dokumentet. Det skjedde altså en revisjon mellom ideen for bassethorn og den fullførte konserten i A-dur. Fragmentet bevarer toner skrevet av komponisten selv. Det er ett av materialene redaktører bruker når de undersøker solostemmen i en konsert der det fullførte partituret er tapt, og viser prosessen fra det første instrumentvalget til en endring.
De tidlige utgavene og anmeldelsen fra 1802
Omkring 1801 og 1802 utga tre forlag stemmesett til konserten. Alle tre utelot bassettregisteret og trykte en solostemme for vanlig klarinett. Verket skrevet for Stadlers utvidede instrument ble altså endret slik at det kunne spilles på et instrument med mindre register. Etter Mozarts død kunne musikere som ønsket å fremføre konserten, bruke disse trykte notene. Da verket ble overlevert på trykk, fulgte det derfor med en solostemme der de dype tonene var plassert i andre registre.

En anmelder skrev i 1802 at konserten var komponert for en klarinett som kunne gå ned til dyp C. Han påpekte at flere passasjer i den trykte solostemmen skulle spilles en oktav lavere, og omtalte også endringer i Adagio. Anmeldelsen er et samtidig vitnesbyrd redaktører kan bruke når de rekonstruerer de dype tonene i nye noter. Allerede en leser av de tidlige utgavene kjente altså forskjellen mellom originalinstrumentets register og den trykte solostemmen. Dagens redaktører sammenholder notene med disse merknadene for å undersøke hvilke passasjer som hadde fått endret tonehøyde.

Hvert bevart materiale forteller noe forskjellig. Manuskriptfragmentet viser hva Mozart skrev og reviderte, mens utgavene etter hans død gir en solostemme for vanlig klarinett. Anmeldelsen beskriver instrumentet som gikk ned til dyp C, og passasjene som var endret. Det finnes nå også noteutgaver som inkluderer reproduksjoner av både manuskriptfragmentet og den gamle anmeldelsen. Musikeren kan dermed lese de nytrykte tonene og samtidig se dokumentene som ble brukt i redigeringen. Materiale laget på forskjellige tidspunkter samles i én utgave for å forklare hvordan solostemmen er blitt overlevert.
Bassettklarinetten Meyer valgte
Sabine Meyers innspilling med Staatskapelle Dresden under Hans Vonk oppgir uttrykkelig at hun spiller bassettklarinett. Hun valgte et instrument med fire ekstra toner under dyp E og spilte lave passasjer som en vanlig klarinett ikke kan frembringe i samme register. Konserten skrevet for Stadler ble dermed spilt inn på et moderne instrument med utvidet register. Mens Staatskapelle Dresden spilte orkesterstemmene under Vonks ledelse, tok Meyer solostemmen som bruker det dype registeret Mozart skrev for Stadler.

Meyer har beskrevet både verkets enkelhet og dype følelser og sammenlignet det med religion. Dette er utøverens egen beskrivelse av konserten. Musikeren som valgte bassettklarinetten for å hente frem de lave tonene, satte også ord på følelsene verket ga henne. Instrumentet hun valgte, kan spille de dype tonene, mens enkelheten hun omtalte, er en vurdering av verkets karakter. Hun forberedte både et instrument som passet solostemmens register, og uttrykket i musikken hun skulle spille på det.
Andre sats, Adagio, har A–B–A-form: temaet fra begynnelsen vender tilbake etter en midtdel. Den innledende melodien følges av en kontrasterende del før det samme temaet spilles igjen. Solomelodien presenteres, musikken går videre til et annet avsnitt, og deretter kommer åpningsmaterialet tilbake. Orkesteret spiller sammen med solisten og omfatter fløyter, fagotter, horn og strykere. Også i denne langsomme satsen fordeler partituret musikken mellom avsnitt der solisten fører melodien, og avsnitt der orkesteret medvirker.
Fra orkestermusiker til solist
Karajan ønsket å ansette Meyer i Berliner Philharmoniker, men musikerne var imot. Partene var uenige om orkesteret skulle godta utøveren dirigenten hadde valgt. Dirigentens vurdering av hvem han ville ansette, skilte seg fra musikernes vurdering av hvem de ville arbeide med. Meyer, kjent som konsertsolist, arbeidet også som klarinettist i orkester. Der måtte hun samordne klangen med de andre treblåserne, messingblåserne og strykerne og spille sin stemme sammen med deres. Ansettelsessaken viste at dirigenten og musikerne også var uenige om hvordan en utøver skulle velges.
Meyer studerte hos Otto Hermann i Stuttgart og Hans Deinzer i Hannover. Etter tiden i Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks og Berliner Philharmoniker utvidet hun virksomheten som solist. Hun opptrådte med blant andre Wiener Philharmoniker, Chicago Symphony og NHK Symphony Orchestra i Tokyo. Musikeren som hadde spilt klarinettstemmen i ett orkester, møtte nå forskjellige dirigenter og ensembler som solist. Mozart-innspillingen med Staatskapelle Dresden under Hans Vonk var ett av disse samarbeidene.
Ved siden av solistvirksomheten fortsatte hun med kammermusikk sammen med familien. I 1983 stiftet Meyer Trio di Clarone med ektemannen Reiner Wehle og broren Wolfgang Meyer. De fremførte mindre kjente Mozart-verk og spilte også samtidsmusikk. De forberedte dessuten nye konserter med jazzklarinettisten Michael Riessler. Solisten som spilte konserter foran orkestre, dannet altså også et lite ensemble med to nære kolleger. Mozart og moderne komponister sto side om side på kammerensemblets repertoar.
Moderne utgaver med to solostemmer
Noen moderne utgaver gir både en solostemme for bassettklarinett og en for vanlig klarinett. Musikeren kan velge stemmen som passer instrumentet sitt. Disse utgavene gir to solostemmer til samme konsert og inkluderer også manuskriptfragmentet og anmeldelsen fra 1802. Grunnlaget for rekonstruksjonen av de lave tonene står dermed sammen med notene som er overlevert for vanlig klarinett. Den ene stemmen lar musikeren bruke originalens register; den andre er forberedt for et instrument med mindre rekkevidde.
Flere komponister har skrevet ny musikk for Meyer. Hun har fremført verk av Jean Françaix, Edison Denisov, Toshio Hosokawa og Péter Eötvös. Ved siden av Mozarts solostemme, rekonstruert fra eldre dokumenter, forberedte hun dermed musikk skrevet spesielt for sitt eget instrument. Slik Mozart komponerte for Stadlers klarinett, samarbeidet senere komponister også med en bestemt utøver. Meyers konserter omfattet både en allerede utgitt konsert og verk samtidige komponister skrev for henne.
Høsten 1791 deltok Stadler i urfremføringen av Mozarts opera La clemenza di Tito i Praha. Solostemmene i to arier brukte bassettklarinett og bassethorn. Mozart skrev altså for Stadlers instrument sammen med sangere på operascenen. I konserten fra samme år plasserte han ham som solist foran orkesteret. Både i samspill med sangere og i den instrumentale konserten utnyttet han registeret til de utvidede instrumentene. Musikk for de lave tonene Stadler kunne spille, er dermed bevart både i operaen og i konsertens solostemme.
Musikken hos Mahina
Adagio fra Mozarts klarinettkonsert hos Mahina er spilt av Sabine Meyer. Når stykket høres igjen, kan man lytte til klarinettens dype toner så vel som til melodien. Det er en måte å høre musikken med registeret Mozart skrev for Stadlers instrument i tankene.





