I denne artikkelen
  1. Masker og sanger som ikke tror på lykken
  2. Watteaus malerier og Verlaines fest
  3. Arbeidet fra 1890 og utgaven fra 1905
  4. Sanger til samme dikt og et klaververk
  5. Rekkefølgen i suiten og stykkene på Mahinas lister
  6. Clair de lune i Caplets orkesterversjon
  7. Musikken hos Mahina

Det korte svaret

I Verlaines dikt Clair de lune spiller maskerte mennesker lutt og danser. De synger om kjærlighet og lykke, men synes ikke å tro på ordene de selv synger. Debussy tonesatte diktet i 1882 og skrev senere en annen sang til samme tekst. Klaversuiten begynte han på i 1890 og utga i 1905. Det tredje stykket het først Promenade sentimentale, men fikk navnet Clair de lune under forberedelsene til utgivelsen. Han etterlot både sanger der en stemme synger Verlaines ord, og et klaverstykke uten tekst.

I dybden

Masker og sanger som ikke tror på lykken

Verlaine utga diktsamlingen Fêtes galantes i 1869. Diktet Clair de lune begynner med å sammenligne den andres sjel med et særegent landskap. Maskerte mennesker går gjennom dette landskapet, spiller lutt og danser. Lutten er et gammelt strengeinstrument man spiller ved å knipse på strengene. I stedet for å oppgi hvor hagen ligger, beskriver poeten menneskene som synger og beveger seg der for å forklare en annens indre liv. Både musikanter og dansere opptrer, og helt fra starten får vi vite at de bærer masker.

Tittelsiden til førsteutgaven av Verlaines diktsamling Fêtes galantes fra 1869.
Tittelsiden til førsteutgaven av Verlaines diktsamling Fêtes galantes fra 1869.

De synger i moll om kjærlighetens seier og et liv uten vanskeligheter. Verlaine beskriver sangens innhold og sangernes følelser forskjellig. De som synger om lykke, synes selv ikke å tro på den og er sørgmodige under sine praktfulle forkledninger. Sangen blandes med et stille, trist og vakkert måneskinn. Til slutt i diktet hulker også fontenene av henrykkelse mellom marmoren. Verlaine samlet kjærlighet, masker, musikk og vann i samme dikt og beskrev både lykken i sangen og sorgen hos dem som synger.

Debussy behandlet diktet på flere måter. Han tonesatte samme tekst to ganger, mens klaverstykket Clair de lune er et musikalsk selvstendig verk. Det finnes altså sanger der en stemme synger Verlaines ord, og et klaverstykke med samme navn i tittelen. I diktet møter leseren masker, dans og personer som synger om kjærlighet. Debussys møte med én tekst førte til verk for forskjellige besetninger.

Watteaus malerier og Verlaines fest

Tittelen Fêtes galantes brukes også om malerier av Antoine Watteau, en kunstner fra det 18. århundre. I bildene hans samles velkledde personer i parklignende omgivelser og leker med kjærligheten. Da det franske kongelige kunstakademiet tok imot hans Pilgrimsferd til Kythera i 1717, ga det denne motivtypen et navn. Maleren viste hvordan menneskene var kledd og omgås, og den senere poeten brukte samme uttrykk som tittel på sin diktsamling. Et begrep for å klassifisere malerier ble dermed også navn på et litterært verk.

Watteaus Pilgrimsferd til Kythera fra 1717.
Watteaus Pilgrimsferd til Kythera fra 1717.

Hos Watteau opptrer festglede og melankoli sammen. Han malte velkledde mennesker i samvær, men uttrykte også ensomheten som kan føles i et hyggelig selskap. Verlaine skrev tilsvarende om sorgen hos dem som danser og synger. Personene i maleriet og diktet er forskjellige, men glede i et selskap og melankolske følelser blir begge trukket frem når verkene beskrives. Watteau komponerte menneskenes stillinger og omgivelsene i bilder; Verlaine brukte ord til å skildre mennesker som synger om kjærlighet uten å tro på lykken.

Bergamask betegner en dans forbundet med Bergamo i Italia. I første strofe av Clair de lune satte Verlaine det franske ordet masques, som betyr masker, ved siden av bergamasques. To ord med beslektet klang står i samme verslinje. Debussy kalte klaversamlingen sin Suite bergamasque. Her kan vi sammenligne Verlaines valg av ord for dans og masker med Debussys bruk av et dansenavn i suitetittelen. Stedsnavnet Bergamo, navnet på en dans og uttrykket i et fransk dikt inngår sammen i bakgrunnen for verkets tittel.

Arbeidet fra 1890 og utgaven fra 1905

Suite bergamasque bygger på et tidlig verk fra 1890 og ble utgitt i 1905. Debussy skrev årstallet 1890 i korrekturen for å vise at dette var musikk fra hans yngre år. Det gikk altså 15 år mellom det første arbeidet og utgivelsen.

Første noteside i førsteutgaven av Clair de lune, utgitt av Fromont i 1905.
Første noteside i førsteutgaven av Clair de lune, utgitt av Fromont i 1905.

De fire stykkene i suiten er Prélude, Menuet, Clair de lune og Passepied, i denne rekkefølgen. Det tredje het opprinnelig Promenade sentimentale, og det fjerde ble kalt Pavane. Rett før utgivelsen endret Debussy disse to navnene. Prélude og Menuet beholdt sine opprinnelige titler. Han valgte altså ikke fire nye navn på én gang, men endret to titler i samme samling. Korrekturmaterialet bevarer prosessen der de to stykkene fikk nye navn.

Den tidlige versjonen ble overlatt til forlaget Choudens i 1891 og solgt av Hartmanns arving til Fromont i 1902. Debussy leverte den endelige versjonen til Fromont i april 1905. Notene kom i juni, to måneder senere. Det første forlaget trykte altså ikke verket straks; et annet forlag ga ut de endelige notene langt senere. Før utgivelsen reviderte Debussy korrekturen og endret titlene. Det tidlige verket han hadde overlatt til Choudens, ble kjent for publikum som suiten med fire stykker utgitt av Fromont.

Sanger til samme dikt og et klaververk

I 1891 skrev Debussy sangsamlingen Fêtes galantes for stemme og klaver, med En sourdine, Clair de lune og Fantoches. Manuskriptet til sangen Clair de lune har også en tilegnelse til fru A. Fontaine. Komponisten brukte diktsamlingens navn som samlingstittel og den aktuelle dikttittelen til hver sang. Sangeren fremfører Verlaines ord, mens pianisten spiller sammen med stemmen. Etter å ha lest diktsamlingen satte Debussy altså toner til poetens tekst og samlet tre sanger.

Debussy hadde også tonesatt Verlaines Clair de lune i 1882, før sangen fra 1891. Etter først å ha gitt diktet musikk skrev han altså en annen vokalversjon. Klaverstykket fikk senere samme tittel. De to sangene setter forskjellig musikk til samme tekst, mens klaververket bare bruker tangenter, uten en utøver som synger ordene. Komponisten som leste diktet igjen og skrev en ny sang, kom også til å bruke navnet på et soloklaververk.

Rekkefølgen i suiten og stykkene på Mahinas lister

Både Menuet og Passepied bruker navnet på en gammel dans som tittel. I den ferdige samlingen står Clair de lune mellom dem. Når hele verket fremføres, kommer først Prélude, deretter Menuet og Clair de lune, før Passepied avslutter. Selv om man i dag bare velger Clair de lune fra en samleplate, har originalnotene andre stykker både før og etter.

Mahinas lunsj- og middagslister fører opp klaverversjoner av Clair de lune med både Moura Lympany og Seong-Jin Cho. Chos Menuet står også som et eget innslag. I originalsamlingen er Menuet det andre og Clair de lune det tredje stykket. De to titlene på listene tilhører altså samme notesamling, men er egne spor. På denne måten samler måltidets musikkliste deler av større verk som selvstendige innslag.

Clair de lune i Caplets orkesterversjon

Listene inneholder også Clair de lune i André Caplets orkesterarrangement. Debussy komponerte originalen for klaver, mens Caplet fordelte musikken mellom flere instrumenter. Clair de lune er også arrangert for orgel og forskjellige andre instrumenter. Derfor finnes innspillinger med samme tittel og forskjellige besetninger. I klaveroriginalen spiller én utøver musikken på tangentene; i orkesterversjonen fordeles den mellom flere instrumenter og musikere. Tittelen bevares, mens arrangørens navn og en ny besetning kommer til.

Komponisten og dirigenten André Caplet fotografert i 1920.
Komponisten og dirigenten André Caplet fotografert i 1920.

Debussy begynte på det tidlige verket i 1890 og ga det tredje stykket navnet Clair de lune da den endelige utgaven kom i 1905. Dokumenter fra tiden før og etter viser sanger til Verlaines dikt, endrede stykketitler og arrangementer for andre instrumenter. I diktet synger mennesker om kjærlighet mens de er triste; i sangene fremfører en stemme disse ordene. Klaverstykket bærer samme navn, men spilles som selvstendig musikk. Historien om Clair de lune er dermed bevart både i poetens tekst, komponistens noter og forlagets korrektur.

Musikken hos Mahina

Mahinas musikklister har både Clair de lune for klaver og et arrangement for orkester. Når det kjente stykket spilles, kan man lytte etter hvilket instrument som fører melodien. Det er også en glede å møte samme verk med forskjellige instrumenter.