Rakhmaninovs 18. variasjon: Paganinis melodi snudd på hodet

Temaet fra en caprice for fiolin

Paganinis caprice nr. 24 for uakkompagnert fiolin består av et tema i a-moll og elleve variasjoner. I begynnelsen av det korte temaet finnes fire raske sekstendelsnoter. Rakhmaninov hentet temaet fra Paganinis siste caprice og gjorde det til tjuefire variasjoner for klaver og orkester. Begge Mahinas lister har også caprice nr. 24 med Salvatore Accardo som eget spor. Originalen for én fiolin og rapsodien for klaver og orkester er dermed forbundet av samme tema.

Før Rakhmaninov hadde også Schumann, Liszt og Brahms bearbeidet Paganinis musikk. Toner laget for én fiolinists ferdighet ble dermed materiale for komponister ved klaveret. Rakhmaninov samlet en kort innledning og tjuefire variasjoner i ett sammenhengende verk. I dette sene verket er figurene mer knappe og skarpe, og dissonansene tydeligere enn i tidligere musikk. Rundt den sangbare 18. variasjonen står også variasjoner der solist og orkester utveksler raske toner.

Huset ved innsjøen mellom konsertreisene

Etter å ha forlatt Russland sent i 1917 reiste Rakhmaninov via Stockholm og København til USA. Han begynte deretter et liv som profesjonell pianist med årlige turneer gjennom flere byer. Han laget også plater og inngikk sin første avtale med Victor i 1920. I 1930 bestemte han seg for å bygge Villa Senar ved Vierwaldstättersee i Sveits. Musikeren som fortsatte å reise mellom konserter, skaffet dermed et hjem der familien kunne være om sommeren.

Rakhmaninov ba arkitekten gjøre arbeidsrommet til husets beste rom. Han ønsket et stort vindu mot innsjøen og sendte raskt kommentarer til tegningene han mottok i New York. Veggene skulle pusses glatte og males fremfor å få tapet. Da han flyttet inn i 1934, kom også flygelet Steinway hadde gitt ham til sekstiårsdagen. Han satte instrumentet i arbeidsrommet. Sommeren da rapsodien ble fullført, omfattet altså både brevveksling med arkitekten og et nytt klaver.

Byggingen gikk ikke bare lett. Etter økonomiske tap under verdenskrisen telegraferte Rakhmaninov fra New York i januar 1933 og ba om utsettelse, men tre uker senere bestilte han igjen arbeid på råbygget. Han kjøpte også en stor motorbåt og tilbrakte tid på vannet. Da han fullførte rapsodien sommeren etter, beskrev han den som en liten kompensasjon for pengene brukt på det nye huset. Komponisten som skrev verket i arbeidsrommet, knyttet det dermed også til kostnadene ved å bygge hjemmet.

En variasjon før temaet og en middelaldersk sang

I begynnelsen av rapsodien kommer første variasjon før selve temaet. Etter en kort innledning presenterer klaver og orkester basslinjen som danner skjelettet i Paganinis tema. Deretter spiller de to fiolingruppene originaltemaet i samme tonehøyde. Den ferdige melodien står altså etter første variasjon, med endret rekkefølge. I stedet for å begynne med hele fiolinmelodien plasserte komponisten først korte, sparsomme toner som støtter den. Når temaet kommer, fører fiolinene melodien mens klaveret tilfører aksenter.

Fra andre til femte variasjon driver rytmen musikken videre, mens klaveret får et friere uttrykk i den sjette. I niende variasjon bruker strykerne col legno og slår strengene med buens tre. Solist og orkester setter forskjellige rytmer opp mot hverandre. Tiende variasjon har marsjkarakter, og i den ellevte spiller klaveret en virtuos kadens. Skiftende spillestil, takt og solistoppgaver gir dermed forskjellige karakterer til musikk bygget på samme tema.

Dies irae kommer i sjuende variasjon og gjentas også senere. Det er en liturgisk melodi overlevert fra middelalderen, knyttet til død og dom i katolsk gudstjeneste. Rakhmaninov bruker den sammen med Paganinis tema i flere variasjoner. Det eldre materialet i rapsodien omfatter altså både et solofiolintema og en sang fra liturgien. Musikk som utfordret én instrumentalists ferdigheter, og en melodi flere mennesker sang, opptrer etter tur i samme verk for klaver og orkester.

Den 18. variasjonen avslutter den langsomme delen

Midtveis går tolvte og trettende variasjon over til dans i d-moll og tretakt. Fjortende og femtende bruker F-dur, og den femtende spilles for det meste av klaveret alene. Etter sekstende og syttende kommer den lange melodien i Dess-dur i den attende. Solisten som har spilt raske variasjoner og kadens, binder her tonene sammen som sang. Rakhmaninov hadde valgt forskjellige tonearter og takter underveis og lot nå klaver og strykere føre samme melodi etter tur.

Variasjonene fra nr. 12 til nr. 18 kan forstås som musikk svarende til den langsomme delen av en konsert. Den attende er lengst av dem. Etter at klaveret har spilt de første tolv taktene, kommer strykerne til. Flere strykere overtar frasen solisten først sang, og besetningen utvides. Etter den 18. variasjonen følger de seks siste. Rapsodien samler dermed en rask begynnelse, en langsom midtdel og rask avslutning i ett verk.

Den sentrale teknikken i den 18. variasjonen er melodisk omvending. Intervaller som tidligere steg, skrives nedover, og de som sank, går oppover. Rakhmaninov kombinerte denne retningsendringen med durakkorder. Med toner fra Paganinis tema ble variasjonen likevel en ny, lang sangmelodi. Klaveravsnittet har anvisningen Andante cantabile. Cantabile betyr at det skal spilles sangbart.

Klaveret presenterer melodien enkelt, og etter at strykerne overtar, utfolder musikken seg med større kraft. Komponisten reduserte her de raske klavertonene og ga instrumentet en lang melodilinje. Han lot ikke bare solisten synge videre, men ga samme melodi til strykeensemblet. Omvendingen av fiolinoriginalens tema og overgangen fra klaver til strykere skjer dermed sammen i denne variasjonen.

Urfremføringen med komponisten og den senere balletten

Ved urfremføringen i Baltimore 7. november 1934 spilte Rakhmaninov klaver. Leopold Stokowski dirigerte Philadelphia Orchestra. Etter å ha skrevet et nytt klaververk la komponisten det altså til konsertreisene sine. Samme år spilte han det også inn med orkesteret. Sommerens komposisjon i Sveits og høstens fremføring i USA fulgte hverandre i samme år. Utvekslingen mellom solist og orkester som han hadde utformet som komponist, spilte han selv som pianist.

I 1939 laget Mikhail Fokin balletten Paganini til rapsodien. Historien Rakhmaninov foreslo, behandlet djevellegenden rundt fiolinisten. Ryktene utløst av Paganinis usedvanlige ferdigheter ble dermed en scenefortelling. Balletten fremført i London ga personer og bevegelser til fiolintemaet og dødens liturgiske sang. Temaet fra Paganinis soloverk ble altså gjennom variasjonene for klaver og orkester også musikk dansere beveget seg til.

Rakhmaninov kunne ikke delta ved ballettens første forestilling i Covent Garden i London fordi han hadde skadet seg i et fall ved Senar. Samme år ga han også sine siste britiske konserter og forlot huset i Sveits for USA. Etter en konsert i Luzern i august 1939 forlot han Senar for alltid. Somrene i huset der den 18. variasjonen ble skrevet, endte før krigen, men rapsodien fortsatte å leve som musikk pianister og orkestre spilte og dansere danset til.

Den 18. variasjonen som selvstendig stykke

I dag er den 18. variasjonen også utbredt som et utdrag fra hele rapsodien. Forlag har utgitt versjoner for soloklaver, fiolin og klaver, cello og klaver og treblåsere og klaver. Melodien klaver og orkester delte, blir dermed gitt til to utøvere eller én solist. Mahinas lister har variasjonen med Cécile Ousset. Den lange melodien som ble skapt ved å vende Paganinis fiolintema og gi den videre til strykerne, står nå som et eget utdrag på måltidets musikkliste.

Musikken hos Mahina

Lunsj- og middagsmusikken hos Mahina har den 18. variasjonen med Cécile Ousset. Paganinis caprice nr. 24 finnes også på listene, så når man møter begge, kan man sammenligne originaltemaet med melodien som ble laget ved å vende det.