I denne artikkelen
  1. Fire reisende som håpet på bedre helse
  2. Et klaver over havet og avtaler med forlaget
  3. Stormnatten slik Sand senere husket den
  4. Manuskriptet begynte i Paris og ble fullført på øya
  5. Bach fulgte med til klosteret
  6. Tonearter og gjentatt tone i nr. 15
  7. Musikken hos Mahina

Det korte svaret

Vinteren 1838 oppholdt Chopin og George Sand seg i et tidligere kloster på Mallorca. Han hostet og ventet på klaveret som skulle sendes fra Paris. Sand underviste barna og skrev om natten. På Chopins bord lå Bach-noter og hans eget manuskript. De to kunstnerne kom til en vakker øy, men måtte håndtere sykdom, vær, instrumenttransport og forlagsavtaler. Stormnatten Sand senere mintes, gjorde denne vinteren kjent for mange.

I dybden

Fire reisende som håpet på bedre helse

De bodde i det tidligere karteuserklosteret i Valldemossa. Chopin kom til Mallorca i november 1838 sammen med Sand og hennes to barn og tilbrakte senere vinteren i klosteret. Planen var å ta vare på helsen og arbeide, men regnet fortsatte og hosten ble verre. Klosteroppholdet falt sammen med fullføringen av preludiesamlingen. Han hadde allerede drøftet utgivelsen i Paris og måtte derfor også ordne notene på øya. På stedet han hadde søkt for hvile, måtte han følge både helsetilstanden og arbeidsplanen.

Litografi av klosteret i Valldemossa i Laurens’ reiseskildring fra 1840.
Litografi av klosteret i Valldemossa i Laurens’ reiseskildring fra 1840.

I et brev fra desember skrev Sand at barnas undervisning og hennes egen skriving ga lite tid til å nyte landskapet. Chopin var svak og fortsatte å hoste, og det regnet mye. Brevet viser ham ved et lokalt klaver og henne som forfatter om natten. Om dagen underviste hun barna og pleide den syke, samtidig som hun måtte skrive sitt eget manuskript.

Den 28. desember sammenlignet Chopin rommet i klosteret med en stor kiste i et brev til en venn. Det høye taket var støvete, og utenfor det lille vinduet så han appelsintrær, palmer og sypresser. Det firkantede bordet ved sengen var upraktisk å skrive ved. Der lå også et lys, Bach-noter og hans eget manuskript. Om stillheten skrev han at rommet ble stille igjen selv etter at han ropte. Han beskrev trærne utenfor og møblene inne hver for seg og brukte rommet til søvn, brev og manuskriptarbeid. Notene på bordet var også en del av denne hverdagen.

Et klaver over havet og avtaler med forlaget

Instrumentet Chopin ventet på, var et pianino fra Pleyel, et lite opprettstående klaver. Før reisen valgte han det i Paris, og etter å ha mottatt det på Mallorca brukte han det til å fullføre preludiesamlingen. Han kunne altså ikke arbeide på det straks etter ankomsten, men måtte vente på transporten. Mens han brukte et lokalt klaver, spurte han i brev når instrumentet fra Paris ville komme. Pianinoet han spilte den gangen, er fortsatt bevart i Valldemossa og lar oss undersøke vinterens arbeid med preludiene.

I januar 1839 fortalte Chopin Pleyel at klaveret hadde kommet trygt frem. Det hadde krysset havet og møtt vær og tollbehandling i Palma. Etter å ha sagt at han sendte preludiemanuskriptet, drøftet han betaling og utgivelsesrettigheter i forskjellige land. Til slutt spøkte han med å kalle seg forretningsmann fordi han hadde skrevet mer om penger enn om takknemlighet for instrumentet.

Før reisen hadde Chopin drøftet utgivelsen med Pleyel. Forskudd og lån bidro til reisekassen. Mens han pleide helsen på øya, måtte han også fullføre notene han hadde lovet. Brevene viser hvordan forhandlingene om utgivelsen hang sammen med finansieringen av reisen. Han planla å levere manuskriptet og skaffet penger, og etter hjemkomsten til Frankrike drøftet han fortsatt hvordan verkssalg kunne dekke gjelden. Da sykdom og instrumenttransport forsinket arbeidet, måtte han holde kontakten med forlaget som ventet på manuskriptet.

Stormnatten slik Sand senere husket den

I selvbiografien mintes Sand en dag hun og sønnen vendte hjem i uvær. Chopin, som var alene, gråt ved klaveret og var svært engstelig da de kom tilbake. Ifølge henne sa han at han hadde følt det som om han var druknet. Hun fortalte også at han hadde forestilt seg kalde, tunge vanndråper som falt regelmessig på brystet. Sand skrev senere både synet som møtte henne ved hjemkomsten, og det Chopin fortalte, inn i selvbiografien. Erindringen handler dermed om hjemturen i regn og samtalen ved klaveret.

Forfatteren George Sand fotografert av Nadar i 1864.
Forfatteren George Sand fotografert av Nadar i 1864.

I Sands erindring svarte Chopin at han ikke hadde hørt selve regnet mot taket. Da hun nevnte lyden, protesterte han ifølge henne mot ideen om at musikk ganske enkelt etterligner ting. Sand tolket det som at naturlyden ble til musikk i tankene hans. De forklarte altså den samme nattens erfaring forskjellig. Hun knyttet regnet ute til musikken, mens Chopin slik hun gjengir ham, ikke godtok å beskrive musikken som etterligning av regnlyd. Selvbiografien bevarer både forfatterens tolkning og svaret komponisten skal ha gitt.

En side i Sands manuskript til En vinter på Mallorca, om oppholdet på øya.
En side i Sands manuskript til En vinter på Mallorca, om oppholdet på øya.

Sand oppga ikke noe preludienummer da hun fortalte om stormen. Chopin kalte senere nr. 15 for regndråper under undervisning. Notene en elev brukte, bevarer navnet han brukte i timen. Etter vinteren i klosteret underviste han fortsatt elever i preludiene i Paris. Komponistens navn fra undervisningen er bevart i elevens noter, mens Sand skrev hjemkomsten inn i sin selvbiografi. Kallenavnet til nr. 15 er altså også overlevert gjennom Chopins egne ord som lærer.

Manuskriptet begynte i Paris og ble fullført på øya

Da Chopin dro til Mallorca, var arbeidet med preludiene kommet langt. Også nr. 15 antas å ha hatt i det minste en tidlig form før reisen. Samlingen fullført på øya omfattet dermed stykker forberedt i Paris. Om vinteren skrev han nye stykker og reviderte tidligere musikk. Han hadde lovet Pleyel en utgivelse før avreisen, men på øya gjorde helsen og instrumenttransporten det vanskelig å fullføre manuskriptet. I brevene beskrev han for venner hvordan han hostet mens han ventet på klaveret.

En side av Chopins manuskript med preludium nr. 4.
En side av Chopins manuskript med preludium nr. 4.

Den 12. januar 1839 sendte Chopin preludiene til Julian Fontana og ba ham lage en kopi. Fontana skulle skrive den sammen med en annen musiker og sende originalen til Pleyel og kopien til en kontakt i forlagsarbeidet. I samme brev ba han også om betaling av husleien i Paris og hjelp til å avgjøre om boligen fortsatt skulle leies. En venn fikk dermed oppgaver det var vanskelig å ordne fra øya. Kopiering, levering til forlag og boligkostnader i Paris ble drøftet på én gang.

Samlingen fikk forskjellige tilegnelser i ulike utgivelsesland. Chopin hadde først tenkt på Joseph Christoph Kessler, som også hadde viet sin egen preludiesamling til Chopin. Etter avreisen fra Mallorca, da han kom til Marseille, ønsket han å tilegne den Pleyel, men endringen nådde ikke det tyske forlaget. Den tyske førsteutgaven bar Kesslers navn, mens de franske og britiske utgavene bar Pleyels. Under arbeidet med å sende manuskriptet til flere land og formidle endringer fikk altså samme samling forskjellige tilegnelser.

Bach fulgte med til klosteret

Chopin tok med notene til Bachs Das wohltemperierte Klavier til Mallorca. Bach samlet preludier og fuger i forskjellige tonearter; Chopin brukte dur og moll gjennom tjuefire preludier. I klosteret lå Bach-notene ved siden av hans eget manuskript. Ved et lite bord med et lys leste han en eldre komponists musikk og ordnet sine egne stykker. Også mens klaveret var på vei fra Paris, var notene i rommet. Chopin måtte fullføre preludiemanuskriptet og fortsatte arbeidet med Bach-musikken han hadde tatt med på reisen, ved sin side.

Tidlig i det 19. århundre kunne preludier brukes før andre verk for å kontrollere stemmingen og bli kjent med toneart og stemning. Chopin gjorde hvert kort stykke til et selvstendig verk og samlet tjuefire i én utgivelse. En form som hadde forberedt fremføringen av annen musikk, ble dermed grunnlag for en ny samling. Han skiftet mellom dur og moll og ga hvert stykke forskjellig musikk. Etter å ha fullført manuskriptet på Mallorca ba han vennen om kopier og drøftet utgivelsesrettigheter i flere land. Arbeidet fortsatte altså til samlingen var forberedt og levert til forlagene.

Tonearter og gjentatt tone i nr. 15

Nr. 15 begynner i Dess-dur, går gjennom en midtdel i ciss-moll og vender tilbake til Dess-dur. Mellom åpningens og avslutningens toneart ligger altså en del med en annen toneart. Den gjentatte tonen skrives som Ass i ytterdelene og Giss i midten. Pianisten trykker på samme tangent, men skrivemåten og akkordene rundt endres. Når midtdelen begynner, tilpasser komponisten tonens navn og harmoniene til den nye tonearten.

Mahinas lunsjliste inneholder nr. 15 fra opus 28 med Dmitri Aleksejev. Da Chopin fullførte samlingen, beskrev han klosterets lille vindu, det upraktiske bordet og lyset i brev. Han leste Bach, ordnet sitt eget manuskript og ventet på klaveret han hadde valgt og fått sendt fra Paris. Etter mottaket ba han Fontana om å kopiere manuskriptet og sende det til forlag. Også i en vinter med regn og sykdom håndterte han noter, avtaler og brev, mens Sand fortsatte med undervisning av barna og sin egen skriving.

Musikken hos Mahina

Mahinas lunsjmusikk inneholder Regndråpepreludiet spilt av Dmitri Aleksejev. Mens man hører stykket, kan man huske klaveret Chopin ventet på, og brevene fra klosteret. Slik kan verkets kallenavn også minne om komponistens faktiske vinter.