I denne artikkelen
Det korte svaret
Saint-Saëns lot bare Svanen fra Dyrenes karneval bli utgitt i sin levetid. Den kom som musikk for cello og klaver i 1887, mens alle fjorten satser først ble utgitt etter hans død i 1922. I andre satser etterlignes nybegynnerpianister, og kjente dansemelodier blir til musikk for skilpadder og elefanter. Cellomelodien som ble skilt ut fra denne satiriske samlingen, brukte Fokin og Pavlova i den korte balletten Den døende svanen i 1905.
I dybden
Nybegynnerpianister blant dyrene
Saint-Saëns skrev Dyrenes karneval i februar 1886. Undertittelen er «stor zoologisk fantasi», og verket har fjorten satser. Det er mer enn en rekke dyrenavn: Også et akvarium, fossiler og pianister har egne satser. Levende dyr, steder der dyr oppbevares, spor av tidligere liv og menneskelige utøvere inngår i samme samling. Undertittelen og navnene på de fjorten satsene viser dermed hvordan dyr og mennesker er plassert sammen. Saint-Saëns presenterte forskjellige emner etter tur i korte musikkstykker.
I Pianistene etterligner de to pianistene nybegynneres skalaøvelser. Notene ber dem gjenskape nølingen og klossetheten til dem som nettopp har begynt å lære. Dyktige musikere skal altså med hensikt også spille feilene som oppstår under øving. I stedet for raske, presise skalaer hører vi bildet av en nybegynner som øver. Mellom satsene som beskriver dyr, plasserte Saint-Saëns menneskenes spillevaner. Her er den som lærer klaver, gjenstand for latter, og den som etterligner dette, er også pianist.
Han skrev samlingen mens han oppholdt seg i Østerrike og arbeidet med sin tredje symfoni. Først planla han et kort solostykke for cellisten Charles-Joseph Lebouc, som nærmet seg pensjonisttilværelsen, men utvidet det til en zoologisk fantasi med flere dyr. Arbeidet som begynte med celloen i Svanen, fikk altså flere satser. Til forskjell fra symfonien han arbeidet på samtidig, brukte han humor som venner kunne nyte når de var samlet. Cellomusikken ble satt inn i en samling der to klaverer og flere andre instrumenter beskrev dyr.
Kjente melodier for skilpadden og elefanten
I Skilpaddene spilles cancanen fra Offenbachs Orfeus i underverdenen langsomt. Selv om man kjenner melodien fra den raske dansen, er tempoet helt annerledes. Saint-Saëns valgte et dyr som passer dårlig til slik fart: skilpadden. Spøken oppstår når den opprinnelige musikken endres og brukes under en annen tittel. I stedet for å skrive en ny melodi senket han tempoet i en kjent dans og ga den til et langsomt dyr. Satsen kombinerer dermed en tittel for skilpadden med musikk lånt fra Offenbach.

I Elefanten siterer han Sylfidenes dans fra Berlioz’ La damnation de Faust. Den lette dansen brukes i en elefantvals spilt på et dypt instrument. Skilpadden fikk Offenbachs raske dans i langsomt tempo; elefanten fikk Berlioz’ lette sylfidedans i bassregisteret. Begge satser knytter kjent musikk til et annet dyr. Først endret komponisten tempoet, og nå endrer han instrumentet som spiller dansen, og størrelsen på skikkelsen den beskriver. Forskjellen mellom sitatets opprinnelige bruk og den nye tittelen viderefører samlingens satire.
Fossilene inneholder fire franske sanger, en melodi fra Rossinis Barberen i Sevilla og Saint-Saëns’ egen Danse macabre. Satsen kan forstås som satire der ofte spilt og velkjent musikk sammenlignes med fossiler. Også tegningen av gamle dyreknokler komponisten satte i begynnelsen av satsen, hører med til denne presentasjonen. Han siterer altså ikke bare andre, men samler seks melodier, inkludert sin egen, i et kort stykke. Kjente sanger, opera og hans eget orkesterverk blir plassert sammen slik at selve musikken er satirematerialet.
Svanen fikk sin egen utgave
Svanen er den trettende satsen. Saint-Saëns utga den i 1887 uten å ta med de øvrige satsene. Bare musikken med celloens lange melodilinje ble gitt ut som selvstendige noter. Utøvere kunne dermed spille cellostykket uten å forberede hele samlingen. Resten kom på trykk i 1922, året etter hans død. Det gikk altså 35 år mellom utgivelsen av Svanen og hele samlingen. I sin levetid tillot han utgivelsen av dette ene stykket, mens den alminnelige offentliggjøringen av de andre satsene ble utsatt.

Utgaven av Svanen fra 1887 er et arrangement for cello og klaver. I originalsamlingen brukes cello og to klaverer. De selvstendige notene endret akkompagnementet til ett klaver, slik at to personer kunne fremføre stykket. Cellostemmen ble beholdt, men antallet pianister ble endret. Da miniatyren ble utgitt, lot Saint-Saëns altså ett klaver spille musikken som ellers var fordelt på to. Musikken som sats i Dyrenes karneval og som et eget cellostykke har samme tittel, men notene krever forskjellig antall klaverer.
Saint-Saëns bekymret seg for hvordan et tysk publikum ville motta samlingen, og begrenset offentlige fremføringer. Han opptrådte ofte i Tyskland som pianist og ble også vurdert etter sine alvorlige verk. Den franske Société nationale de musique fremhevet dessuten profesjonell og seriøs komposisjon. Saint-Saëns var derfor opptatt av hvordan spøkene han spilte for venner, ville bli oppfattet i en offentlig konsert. Han tillot musikken i små selskaper, men begrenset vanlig offentlig fremføring og utgivelse. Valgene om samme musikk var altså forskjellige alt etter hvor og for hvem den skulle spilles.
Fokins koreografi og Pavlovas svanekostyme
I 1905 skapte Mikhail Fokin Den døende svanen for Anna Pavlova, en kort solodans til Saint-Saëns’ Svanen. Både musikken og verket er forskjellig fra Tsjajkovskijs Svanesjøen. Her skapte Fokin dansen, Pavlova sto på scenen, og Saint-Saëns’ cellomusikk ble brukt. Etter komponistens trettende sats laget Fokin altså bevegelser til musikken, som Pavlova fremførte. Bevegelsene som beskriver en døende svane, kom til gjennom et danseverk basert på cellostykket.

Den korte balletten ble først vist i St. Petersburg i 1905 og ble en av Pavlovas mest kjente roller. Hun danset i et kostyme som uttrykte svanens vinger. En bevart tutu har glitrende dekorasjoner og gåsefjær, med fjær ordnet som vinger bak. Kostymet antas å ha vært brukt sent i 1920-årene. Pavlova fortsatte å danse rollen etter den første forestillingen. For at publikum skulle se svanen kroppen hennes uttrykte, ble det altså også laget vinger av virkelige fuglefjær på klærne.

Fokins koreografi og Pavlovas uttrykk kan ses som et forsøk på å fremheve kunstnerisk innhold og følelser ved siden av teknikk i balletten. Pavlovas smidige armbevegelser ble også brukt av andre dansere som fremførte Odette i Svanesjøen. Bevegelsene gikk dermed videre mellom to balletter med forskjellig musikk. Den døende svanen spilles til Saint-Saëns’ cellostykke, men senere dansere brukte Pavlovas uttrykk også i en annen svanerolle. Selv når komposisjon og ballett er ulike, kan påvirkningen fra kroppens uttrykk fortsette.
Fjorten satser utgitt etter komponistens død
I testamentet fra 1911 tillot Saint-Saëns at Durand utga hele samlingen etter hans død. Alle fjorten satser kom på trykk i 1922. Det finnes også små forskjeller mellom manuskriptet og den posthume førsteutgaven. Utgaven ble forberedt uten at komponisten selv kunne delta. Redaktører sammenligner manuskript og trykk for å undersøke endringene. Beslutningen om å utgi bare Svanen mens han levde, og tillatelsen til å utgi hele samlingen senere, er dermed bevart i forskjellige noteformer.
I samlingen står Fossilene før Svanen og Finale etter. Etter satiren som vever sammen kjente sanger, følger den lange cellomelodien, før siste sats vender tilbake til musikken til flere dyr. Saint-Saëns plasserte cellostykket etter raske klaverfigurer, dans spilt i dype instrumenter og musikk som etterligner nybegynnerøving. Den separate utgaven av Svanen krever ingen andre satser, mens de samme utøverne i hele samlingen på fjorten satser spiller videre gjennom musikk med forskjellige karakterer.
Pavlova forberedte forskjellige klær til hver rolle. Da hun ved sin første London-opptreden i 1909 danset Russisk dans av Tsjajkovskij, bar hun en lang sarafan tegnet av Ivan Bilibin. Det er en type russisk tradisjonsdrakt, lang og trapesformet og ganske tung å danse i. Svanens tutu fikk derimot gåsefjær og en overflate med glitrende dekorasjoner, med fjærvinger bak. I de bevarte kostymene finnes altså både svanen i Fokins koreografi og den russiske skikkelsen hun danset til Tsjajkovskijs musikk.
Musikken hos Mahina
Hos Mahina spiller vi Svanen i forskjellige innspillinger. Når melodien høres under måltidet, kan man også tenke på hvordan musikk som ble skilt ut fra en satirisk samling om dyr, fortsatte på scenen i Pavlovas ballett.





