I denne artikkelen
  1. Ny toneart og nytt register for én streng
  2. Solonoter utgitt i Boston i 1880
  3. Mahlers redigering og en nyere fremføring med strykere
  4. Fiolinisten som laget G-streng-arrangementet
  5. Air i forskjellige fremføringer
  6. Musikken hos Mahina

Det korte svaret

Navnet Air på G-strengen stammer ikke fra tittelen i Bachs orkestersuite nr. 3. Andre sats heter Air. Fiolinisten August Wilhelmj arrangerte den som solostykke i det 19. århundre og ba om at den skulle spilles på G-strengen. Han senket tonene slik at hele stykket kunne spilles på fiolinens dypeste streng. Da arrangementet ble kjent, begynte spilleanvisningen å bli brukt som en verkstittel.

I dybden

Ny toneart og nytt register for én streng

Wilhelmj flyttet originalen fra D-dur til C-dur og senket også melodiens register. Endringene gjorde det mulig for en fiolinsolist å spille utelukkende på G-strengen, den dypeste av fiolinens fire strenger. Melodien Bach hadde skrevet for strykeensemble, ble omarbeidet slik at én utøver kunne spille den sammenhengende på én streng. Det vanlige navnet Air på G-strengen bevarer denne betingelsen for arrangementet. Musikerne som spiller suiten, fremfører Air i D-dur; solisten som bruker Wilhelmjs arrangement, spiller melodien i C-dur.

Et eksempel på en fiolin for å forklare G-strengen: Gould-fiolinen, bygget av Stradivari i 1693.
Et eksempel på en fiolin for å forklare G-strengen: Gould-fiolinen, bygget av Stradivari i 1693.

Bachs originale Air fremføres med strykere og generalbass. I generalbass bygger akkompagnatøren akkorder ut fra en basslinje og harmoniske symboler. Også under stemmen som fører melodien, beveger bassen seg videre mens andre stemmer spiller med. Når én stemme holder en lang tone, kan en annen flytte seg. Basslinjen og de andre strykestemmene er skrevet for å gripe inn i hverandre under hovedmelodien. I Wilhelmjs solofiolinversjon fører én person denne melodien, men Bachs sats har flere strykestemmer som spiller sammen.

I en tid da Bachs orkestermusikk sjelden ble spilt nær sin opprinnelige form, ble Wilhelmjs fiolinarrangement svært populært. Én sats fra originalen ble et solostykke med klangen til den dype strengen og nådde nye utøvere og lyttere. Originalen hadde tonearten D-dur og navnet Air, mens arrangementet brukte C-dur og anvisningen om G-strengen. Den kjente tittelen begynte dermed som en senere utøvers beskjed i et bestemt partitur, fremfor navnet Bach hadde gitt satsen.

Solonoter utgitt i Boston i 1880

I 1880 utga Thompson & Odell i Boston noter med tittelen Air for G String, for fiolin og klaver. Satsen Bach hadde satt inn i en orkestersuite, ble trykt slik at to musikere kunne spille den sammen. I stedet for å samle et strykeensemble fordelte man stemmene mellom en fiolinist og en pianist. Forlaget distribuerte solomelodien for fiolinens dype streng og klaverakkompagnementet fra Boston. Også musikere i USA, langt fra Europa der Bach hadde arbeidet, kunne nå få noter til musikken.

Suite nr. 3 åpner med en fransk ouverture. Formen for slike dansesuiter utviklet seg gjennom Lullys musikk ved Ludvig XIVs hoff. En høytidelig, langsom begynnelse følges av et raskere, fugert avsnitt. Fugert betyr at flere stemmer etterligner samme tema etter tur. På Bachs tid ble suiter som begynte med en ouverture, kalt ouverturer. Verket vi i dag kaller suite nr. 3, er også overlevert under denne betegnelsen. Musikken som spilles før Air, følger dermed oppbygningen til en fransk ouverture.

Etter Air følger gavotte, bourrée og gigue. Dansesatsene skaper kontrast gjennom forskjellig rytme og tempo. Bach plasserte ouverture, Air og dansene i samme verk. Rekkefølgen lar ulike danserytmer og karakterer møtes i én suite. Soloutgaven lar musikeren spille Air alene, mens stemmesettet til suiten lar de som har spilt ouverturen, fortsette med de senere dansene. Musikken som inngår i programmet, er derfor forskjellig når Air spilles som selvstendig miniatyr og som andre sats i hele suiten.

Mahlers redigering og en nyere fremføring med strykere

I 1910 utga Schirmer en utgave der Gustav Mahler hadde redigert fem satser valgt fra Bachs andre og tredje suite. Mahler tilføyde utskrevne klaver- og orgelstemmer til generalbassen. Musikken akkompagnatøren ellers fylte ut etter basslinjen og harmonisymbolene, fikk dermed konkrete noter. Mens Wilhelmj flyttet melodien til fiolinens dype streng, redigerte Mahler musikk som orkester og tangentinstrumenter skulle spille sammen. Begge arbeidet med de samme Bach-verkene, men endret forskjellige deler.

Gustav Mahler fotografert av Moritz Nähr ved hoffoperaen i Wien i 1907.
Gustav Mahler fotografert av Moritz Nähr ved hoffoperaen i Wien i 1907.

Mahler la også til anvisninger i fløytestemmen til suite nr. 2. I sterke partier skulle flere fløyter settes inn og om nødvendig forsterkes av klarinetter. Anvisningen kan ses i sammenheng med størrelsen på strykegruppen han forestilte seg. Han ville bruke flere blåseinstrumenter for at fløyten ikke skulle forsvinne bak de mange strykerne. Både utskrivingen av akkompagnementet og forsterkningen av blåserklangen uttrykker dirigentens vurdering av balansen i et faktisk orkester.

Ved Nederlands Bachverenigings konsert i Amsterdam i 2017 valgte Lars Ulrik Mortensen en annen besetning. Han utelot blåseinstrumenter og pauker i tredje suite og brukte strykere og tangentinstrumenter. Valget bygget på en teori om at blåserstemmene kom til senere, og at en tidlig versjon hovedsakelig hadde strykere. Mortensen forberedte en fremføring med færre instrumenter etter denne hypotesen. Konserten brukte faktisk verken blåsere eller pauker, men forklaringen om en tidlig versjon er en hypotese utarbeidet fra de overleverte notene.

Fiolinisten som laget G-streng-arrangementet

Etter anbefaling fra Liszt studerte Wilhelmj fiolin hos Ferdinand David ved konservatoriet i Leipzig. David var konsertmester i Gewandhaus-orkesteret. Wilhelmj opptrådte som solist rundt i Europa i 1860-årene og turnerte senere i Nord- og Sør-Amerika, Asia og Australia. Fra 1894 underviste han ved Guildhall School of Music i London. Den aktive utøveren førte altså spillestilen sin videre ved å undervise yngre musikere. Etter fiolinstudier ved konservatoriet og konserter for publikum i flere land sto han selv foran elever.

Fiolinisten August Wilhelmj fotografert av Sarony omkring 1879.
Fiolinisten August Wilhelmj fotografert av Sarony omkring 1879.

Han beholdt også kontakten med Wagner, som ofte besøkte Wilhelmjs hjem i 1862. Det året skrev Wagner de første åtte taktene av ouverturen til Die Meistersinger for hånd i Wilhelmjs album. Ved grunnsteinsnedleggelsen til Festspielhaus i Bayreuth i 1872 spilte Wilhelmj fiolin i Beethovens niende symfoni under Wagner. Wagner valgte ham som konsertmester i det nye festivalorkesteret. Solisten som bearbeidet Bach for fiolin og klaver, arbeidet dermed også som medlem av et stort orkester dirigert av Wagner selv.

Plasser og kirker i Leipzig på et postkort fra 1896.
Plasser og kirker i Leipzig på et postkort fra 1896.

Wilhelmjs navn lever også videre på en fiolin han eide. Faren kjøpte instrumentet, bygget av Stradivari i 1725, til ham i 1866. Faren var juridisk doktor og amatørfiolinist og skaffet det til sønnen. Wilhelmj eide flere fioliner, men satte særlig pris på denne. I 1896 solgte han den til eleven Hugo Kupferschmidt. Instrumentet fikk siden flere eiere og er fortsatt kjent under Wilhelmjs navn. Navnet hans er dermed bevart både i arrangementets historie og i fiolinens eierhistorikk.

Air i forskjellige fremføringer

Basslinjen i Air har både oktavsprang og trinnvis bevegelse. Den holder altså ikke bare samme tone mens melodien over den har lange linjer. Mens bassen beveger seg, utveksler de andre strykestemmene toner og kombinerer lange toner med kortere bevegelser. Utøverne følger tonehøyder og varigheter i hver stemme mens de spiller sammen. En lang melodilinje, en bevegelig bass og stemmene mellom dem inngår i samme sats, og oppgavene er fordelt mellom flere musikere.

Den 21. oktober 2021 spilte Boston Symphony Bachs Air til minne om Bernard Haitink. Haitink døde den dagen, og Andris Nelsons dirigerte konserten. Ved å velge dette stykket ga kveldens dirigent en siste hilsen i Bachs musikk til en avdød kollega. En sats fra en gammel orkestersuite fikk altså plass i en konsert til minne om en musikers død. Også lenge etter Bachs komposisjon har musikere som forbereder konserter, valgt musikken for bestemte mennesker og anledninger.

Wilhelmj endret toneart og melodiregister og ba solisten spille på G-strengen. Mahler skrev ut tangentakkompagnementet og ba om forsterkning av fløyteklangen. Mortensen utelot blåsere og pauker etter teorien om en tidlig strykerbesetning. Senere musikere forberedte dermed Bach for forskjellige instrumenter og antall utøvere. Melodien én fiolinist spiller sammenhengende på sin dypeste streng, kan i en annen konsert fremføres av strykere som fordeler bass og flere stemmer mellom seg.

Musikken hos Mahina

På Mahinas musikklister kan samme musikk møtes under navnene Air og Air på G-strengen. Ved siden av gleden ved å kjenne igjen stykket kan man også huske at den kjente tittelen ble til hos en senere utøver.