I denne artikkelen
  1. For lite prøvetid ved den første konserten etter krigen
  2. Barbirollis vei fra cellogruppen til dirigentpodiet
  3. Musikalsk materiale som vender tilbake gjennom fire satser
  4. Konserten i årene etter innspillingen
  5. Et samarbeid som begynte ved en stipendprøve
  6. Musikken hos Mahina

Det korte svaret

I 1965 spilte den tjue år gamle Jacqueline du Pré inn Elgars cellokonsert. John Barbirolli dirigerte London Symphony Orchestra. Han hadde spilt cello i det samme orkesteret ved verkets urfremføring i 1919. Innspillingen samlet dermed en ung solist og Barbirolli, som først hadde medvirket som orkestermusiker og 46 år senere som dirigent.

I dybden

For lite prøvetid ved den første konserten etter krigen

Elgars cellokonsert ble urfremført i Queen’s Hall i London 27. oktober 1919. Elgar dirigerte selv London Symphony Orchestra, og Felix Salmond var solist. Han skrev verket etter første verdenskrig. Når vi tenker på livene krigen hadde tatt og hverdagen før krigen som ikke kunne gjenopprettes, kan vi forstå verkets sørgende preg i sammenheng med erfaringene fra denne tiden. Orkesteret hadde fortsatt å gi konserter under krigen, og nå fremførte det en ny konsert skrevet etter krigens slutt, med komponisten selv som dirigent.

London Symphony Orchestra hadde også merket krigens følger. Musikere gikk inn i militæret, og orkesteret fortsatte å spille under ferdselsrestriksjoner og trusselen om luftangrep. Den nye sjefdirigenten Albert Coates avsto fra honorar for å hjelpe orkesteret med å komme i gang igjen. Sesongens åpningskonsert, der Elgars nye verk skulle presenteres, omfattet også musikk av Borodin, Wagner og Skrjabin. Orkesteret måtte forberede både kjent repertoar og den nye cellokonserten til samme kveld.

Elgar og London Symphony Orchestra fotografert i Queen’s Hall. Bildet sto i et musikkblad i 1911.
Elgar og London Symphony Orchestra fotografert i Queen’s Hall. Bildet sto i et musikkblad i 1911.

Coates brukte mer enn den avsatte prøvetiden på de andre verkene. Dermed fikk Elgar og Salmond for lite tid til å øve sammen på konserten. Alice Elgar skrev i dagboken både om sin vrede over det mannen hadde opplevd og om innsatsen til musikerne som tok ekstra prøver. Den mangelfulle prøvetiden er en del av bakgrunnen for den dårlige mottakelsen ved urfremføringen. Selv med komponisten som dirigent og solisten til stede måtte de spille et nytt verk uten å ha fått tilstrekkelig tid til å samordne solostemmen og orkesteret.

Elgar og London Symphony Orchestra fortsatte samarbeidet. I januar 1934 fulgte Elgar en innspilling i et London-studio fra sykesengen i Worcester. En særskilt forbindelse mellom de to byene gjorde det mulig for ham å høre opptaket mens han lå i sengen. I stedet for å reise til studioet lyttet han fra sykerommet. Komponisten og orkesteret, som hadde samarbeidet siden urfremføringen, kunne slik fortsette innspillingsarbeidet selv om de befant seg langt fra hverandre.

Barbirollis vei fra cellogruppen til dirigentpodiet

Barbirolli spilte i cellogruppen ved konsertens urfremføring. I 1965 dirigerte han det samme London Symphony Orchestra under innspillingen med du Pré. Mannen som første gang hadde spilt cellostemmen foran seg, ledet nå både solisten og hele orkesteret. Da verket ble presentert for første gang, hadde Barbirolli vært én av orkesterets cellister. 46 år senere sto han foran orkesteret, fastsatte pulsen og tilpasset orkesterspillet til solisten mens de forberedte innspillingen av det samme verket.

Illustrasjon av den første konserten i Queen’s Hall i 1893.
Illustrasjon av den første konserten i Queen’s Hall i 1893.

Du Pré ble født 26. januar 1945 og var tjue år gammel da innspillingen fant sted i 1965. Som barn ble hun interessert i celloen etter å ha hørt instrumentet på radio. Hun debuterte med en solokonsert i London i 1961 og begynte å spille inn for EMI i 1962. Før Elgar-innspillingen hadde hun altså allerede erfaring med både offentlige konserter og plateproduksjon. Debuten, de første EMI-opptakene og innspillingen av konserten fulgte hverandre over flere år.

Hun hadde studert Elgars konsert siden tiden som elev hos William Pleeth. I 1964 begynte du Pré å spille på Stradivarius-celloen som kalles Davidoff. Året etter fremførte hun konserten med Barbirolli og spilte den deretter inn med London Symphony Orchestra. Først spilte hun et partitur hun lenge hadde studert på et nytt instrument, så samarbeidet hun med dirigenten i konsertsalen, og til slutt laget de platen. Den berømte innspillingen fra 1965 ble altså til etter en lengre periode med læring og samspill.

Musikalsk materiale som vender tilbake gjennom fire satser

Elgar lar solocelloen spille fire akkorder helt i begynnelsen av konserten. Strykere, klarinett og horn svarer, før bratsjene presenterer temaet. Rekkefølgen mellom solocello og orkester er tydelig fra starten. I stedet for den lange orkesterinnledningen som ofte går forut for solistens inntreden i en konsert, lar Elgar cellisten spille først. Lenge før den langsomme satsen du Pré spilte inn, har komponisten åpnet verket med solistens egen stemme.

Utsnitt av Elgars håndskrevne partitur til cellokonserten fra 1919.
Utsnitt av Elgars håndskrevne partitur til cellokonserten fra 1919.

Tredje sats, Adagio, er den langsomme delen av de fire satsene. Før den kommer celloåpningen i første sats og den raske bevegelsen i andre; etter Adagio følger finalesatsen. De fire satsene har ulike karakterer, og materiale fra tidligere satser dukker opp igjen senere. Når tredje sats spilles som et utdrag på en plate, hører vi melodien innenfor denne satsens eget forløp. I hele konserten står den langsomme musikken mellom en rask sats og finalen. Over den første cellofrasen står også anvisningen Nobilmente, som vanligvis oversettes med «edel». Elgar angir dermed både hvilke toner som skal spilles først, og hvilken karakter frasen skal ha.

Mot slutten av finalen vender Adagio-temaet og celloakkordene fra konsertens åpning tilbake. Elgar legger ikke alt tidligere materiale til side når en ny sats begynner; han bruker det også i siste sats. Temaet som hadde sitt eget forløp i tredje sats, inngår nå i finalen, og åpningsakkordene kommer tilbake før avslutningen. Et utdrag lar oss følge melodien i én sats, mens hele konserten lar oss høre hvordan det samme materialet gjentas på tvers av satsene.

Konserten i årene etter innspillingen

Du Pré avsluttet sin konsertvirksomhet i 1973 og døde i 1987. Selv etter at sykdommen gjorde det umulig å stå på scenen, kunne man høre spillet hennes på platene hun allerede hadde laget. Elgar-platen fra 1965 ble produsert før hun sluttet å opptre. Den tidlige karrieren fra debut til innspilling og de senere helseproblemene tilhører forskjellige perioder. Innspillingsåret viser til en tid da hun fortsatt utvidet sin konsertvirksomhet, og navnene på dirigenten og orkesteret som medvirket, følger fortsatt opptaket.

Cello laget av Jean-Baptiste Vuillaume i midten av det 19. århundre.
Cello laget av Jean-Baptiste Vuillaume i midten av det 19. århundre.

Du Prés Elgar-konsert er bevart både som studioinnspilling, konsertopptak og film. Det finnes et konsertopptak med Malcolm Sargent fra 1963 og en film av fremføringen med Barenboim fra 1967. Også konserten i Philadelphia i 1970 ble tatt opp. Fremføringen med Sargent fant sted to år før platen med Barbirolli, mens filmen med Barenboim ble laget to år etter den. Du Pré fremførte Elgars konsert gjentatte ganger med forskjellige dirigenter og på ulike konsertsteder.

Denne konserten var det siste store orkesterverket Elgar fullførte. Den 12. desember 1968 spilte du Pré den også med Los Angeles Philharmonic under Zubin Mehta. Det var orkesterets første fremføring av Elgars cellokonsert. Verket fra Elgars sene år forble del av hennes repertoar i møter med dirigenter og orkestre i flere land. Etter at hun hadde laget platen i 1965, fortsatte hun å spille konserten med andre orkestre. Den fulgte henne både i innspillingsstudioet og i konsertsalen.

Et samarbeid som begynte ved en stipendprøve

Barbirolli og du Pré møttes også under vurderingen av kandidater til Suggia-stipendet i 1956. Han hjalp den unge du Pré med å stemme celloen. Stipendet hun fikk som elleveåring, stilte krav om fire timers øving hver dag. Ni år senere spilte de inn konserten sammen. Barbirolli, som hadde stemt instrumentet til en ung søker, dirigerte innspillingen i 1965, og cellisten som hadde studert med stipendstøtte, var solist. Før de arbeidet sammen i studioet, hadde han altså vurdert den unge cellistens spill og hjulpet henne med instrumentet.

I innspillingen fra 1965 spiller du Pré akkordene på cello helt fra begynnelsen. Orkesterets svar leder videre gjennom de fire satsene, og i finalen spiller hun igjen melodien fra tredje sats og de første akkordene. Barbirolli leder nå som dirigent den musikken han hadde spilt inne i orkesteret ved urfremføringen. Den unge du Pré overtar solostemmen Salmond spilte i 1919. Barbirolli tar dirigentpinnen etter Elgar, som dirigerte urfremføringen, og du Pré overtar solistrollen etter Salmond. Sammen med Barbirolli spiller hun og London Symphony Orchestra inn de fire satsene Elgar etterlot seg.

Musikken hos Mahina

Musikken til lunsj og middag hos Mahina omfatter Adagio fra Elgars cellokonsert med Jacqueline du Pré. Når melodien høres under måltidet, kan man også tenke på samarbeidet mellom den unge du Pré og Barbirolli, som selv hadde medvirket ved urfremføringen.