I denne artikkelen
Det korte svaret
Jean-Pierre Rampal studerte medisin frem til tredje år. Han lærte fløyte etter å ha hørt faren spille hjemme, men foreldrene ønsket ifølge hans erindring at han skulle bli lege. Ved å finne gamle partiturer i biblioteker og be komponister om nye verk utvidet han musikken han kunne spille. I Mozarts konsert for fløyte og harpe delte han solistrollen med Lily Laskine. Mahinas lunsj- og middagslister har også musikk med de to.
I dybden
Fløyten hjemme og medisinstudiet
Rampals første lærer var faren, Joseph Rampal. I et intervju mintes han at han fikk lyst til å spille da han hørte farens fløyte hjemme. Faren bekymret seg for at instrumentet skulle gå utover skolearbeidet. Rampal sa at han gikk til tredje år i medisinstudiet, men at tankene var et annet sted. Han fulgte dermed foreldrenes ønskede utdanning samtidig som han lærte instrumentet av faren.
I 1943 avbrøt de tyske okkupasjonsmyndighetenes arbeidsmobilisering medisinstudiene. Rampal gjemte seg i Marseille og Paris for å unngå mobiliseringen. Etter å ha begynt ved konservatoriet i Paris vant han førsteprisen i fløyte i 1944. Mens medisinstudenten skiftet bosted for å unngå tvangsarbeid, ble han altså musikkstudent. Under krigen måtte mannen som ville spille instrumentet, endre både oppholdssted og studier. Mellom avreisen fra medisinen og prisen ved konservatoriet lå erfaringen med å unngå arbeidsmobilisering under okkupasjonen.
Når far og sønn spilte duetter, tok Joseph den andre fløytestemmen. Rampal fortalte at de begynte med enkle duetter av Devienne og Altès. Ved å høre faren samtidig lærte han å tilpasse intonasjonen og kjenne stykkene. I undervisningen ble ingen feil tone oversett, og neste oppgave kom først når den forrige var fullført. Musikeren som senere ble solist, beskrev dermed duettens samspill med en annen utøver som sin første undervisningserfaring.
Jakten på noter utenfor scenen
Rampal lette selv etter musikk han kunne spille. I samme intervju fortalte han at han undersøkte bibliotekkataloger og mottok notekopier og mikrofilm. For å utvide antallet verk som kunne presenteres på scenen, måtte han først skaffe materialet. Han gikk altså videre fra å kjøpe kjente stykker til å oppsøke og lese verk bibliotekene oppbevarte.

Platesamlingen utgitt til hans hundreårsmarkering samler både barokkonserter og moderne musikk. Komponistene går fra Telemann og Bach til Nielsen og Poulenc. Rampal løftet frem gamle verk og spilte samtidig inn og urfremførte nye. Komponister fra forskjellige tider fikk dermed plass i én utøvers diskografi. Han fortsatte både å fremføre musikken funnet i bibliotekene og å forberede nye verk av samtidige komponister. Oppbygningen i jubileumssamlingen viser begge aktivitetene.
Tangentinstrumentalisten Robert Veyron-Lacroix var en mangeårig kollega. De spilte og samarbeidet i 35 år. I verk for fløyte og tangenter forberedte de notene sammen og sto på scenen ved siden av hverandre. Også Rampals solistkarriere hadde dermed en musiker som fulgte ham lenge. Veyron-Lacroix spilte senere klaver ved den amerikanske førstefremføringen av Poulencs sonate. Samarbeidet fortsatte altså også på scenen der ny musikk ble presentert for et utenlandsk publikum.
En fransk sonate med støtte fra USA
Poulencs sonate for fløyte og klaver ble bestilt av Library of Congress med støtte fra Coolidge Foundation. I selvbiografien mintes Rampal en telefon fra Poulenc, som sa at han ville skrive sonaten Rampal hadde ønsket seg, og at kostnadene ble dekket i USA. Rampal ville ha et nytt verk, og Poulenc komponerte det. En amerikansk institusjons oppdrag og støtte kom altså til et prosjekt forberedt av en fransk komponist og utøver. Etter fullføringen spilte Rampal og Poulenc selv ved urfremføringen.
Verdenspremieren fant sted i Strasbourg 18. juni 1957. Rampal spilte fløyte og Poulenc klaver. Etter publikums begeistring gjentok de andre sats. Året etter ga Rampal og Veyron-Lacroix den amerikanske førstefremføringen i Library of Congress. Han spilte dermed med en annen pianist i landet til institusjonen som hadde bestilt verket. Poulenc deltok selv på tangentene etter komposisjonen, mens Rampals mangeårige kollega overtok oppgaven ved den senere konserten.
Ved den amerikanske fremføringen i 1958 brukte Rampal en sølvfløyte laget av Louis Lot i 1880. Den tilhørte Dayton C. Miller-samlingen ved Library of Congress. Et nytt verk ble altså presentert for amerikanske lyttere på en fløyte fra århundret før. Rampal brukte et instrument biblioteket bevarte, ved en konsert der sammen med Veyron-Lacroix. Institusjonen som bestilte musikken, skaffet fremføringsstedet og bevarte også instrumentet brukt i konserten.
Mozart med harpe og en kveld på fjernsynet
Rampal og Lily Laskine spilte Mozarts konsert for fløyte og harpe K.299 sammen med Paillard-kammerorkesteret under Jean-François Paillard. Begge instrumentene er solister i verket, og utøverne spilte hver sin solostemme med orkesteret. Deres Andantino kom også med på 100 Best Relaxing Classics, og samme albumspor finnes på Mahinas lunsj- og middagslister. Det er Mozart spilt med både Rampals fløyte og Laskines harpe.

De spilte også Mozart sammen på fjernsyn. Den 26. juni 1975 fremførte de konsertens andre sats i Le Grand Échiquier på Antenne 2. Sendingen, organisert rundt sangeren Léo Ferré, inneholdt også jazz med Claude Bolling, operaarier og kormusikk av Fauré. Produksjonen samlet forskjellige sjangre i samme program. Rampals og Laskines Mozart var ett av innslagene. Musikerne som hadde laget plate sammen, deltok dermed også på fjernsynsscenen med de samme soloinstrumentene.
Claude Bolling mintes begynnelsen på Suite for fløyte og jazzpianotrio, laget med Rampal. Fløytisten ønsket å spille med jazzmusikere, men ba ifølge Bolling om musikk der fløyten beholdt klassisk preg mens klaveret brukte jazzens språk. Bolling skrev verket og tok også med kontrabass og trommer. Fløytesolisten foreslo altså konkret karakteren på ny musikk til en pianist. De fire instrumentene deltok i samme verk med oppgaver knyttet til forskjellige spillestiler.
Japanske melodier for fløyte og harpe
Albumet med japanske melodier spilt av Rampal og Laskine ble arrangert av komponisten Akio Yashiro. Det omfatter blant annet Haru no umi, Akatombo, en vuggesang fra Chūgoku-regionen i Japan, en kveggjetersang fra Nanbu og Sakura Sakura. De to franske utøverne brukte Yashiros noter for fløyte og harpe. En arrangør som valgte musikken og tilpasset den til instrumentene, deltok altså i produksjonen. Ved siden av solistene står også arrangørens navn, og japanske stykker med forskjellige opphav møttes på én plate.

Haru no umi var skrevet av Michio Miyagi for koto, et strengeinstrument, og shakuhachi, et blåseinstrument. Arrangementet overførte musikken til harpe og fløyte. Stykket sto på den første platen, ble utelatt fra en senere versjon og kom tilbake på en ny LP-utgave. Utgaver med samme albumnavn kunne altså ha forskjellig innhold. Fra originalen med koto og shakuhachi til fløyte og harpe endret både besetningen og plasseringen på plateutgavene seg.

Fiolinisten Renée Chemet spilte også Haru no umi under et besøk i Japan i 1932. Hun overførte shakuhachistemmen til fiolin og opptrådte med Miyagi på koto. Fremføringen omtales også i Yasunari Kawabatas verk 化粧と口笛. Et opptak fra 1930 med Miyagi på koto er fortsatt bevart. Før Rampals og Laskines versjon hadde det dermed allerede vært en bearbeidelse for et annet vestlig instrument. Komponisten selv deltok også med fiolinisten i en fremføring med endret besetning.
Utøveren som fant noter og ba kolleger om nye verk
Rampal begynte med duetter med faren og spilte senere sonater med tangentinstrumentalister og konserter med en harpist. Sonaten han ønsket fra Poulenc, ble fullført gjennom en amerikansk bestilling, og forslaget til Bolling fikk en jazzpianotrio ved siden av fløyten. I albumet med japanske melodier arrangerte Yashiro, mens Laskine spilte harpe. Musikeren som fant noter i biblioteker for å utvide repertoaret, fortsatte altså også å be kolleger om nye komposisjoner og arrangementer. Innspillingene og urfremføringene bevarer navnene på komponistene, arrangørene og utøverne han arbeidet med.
Musikken hos Mahina
Mozarts konsert for fløyte og harpe hos Mahina har Rampal og Lily Laskine som solister. Mens man lytter til avsnittene der instrumentene overtar melodien etter tur, kan man huske hvordan Rampal utvidet repertoaret gjennom samarbeid med mange kolleger.





